2. apr, 2019

Søndagsrefleksjoner - Utenfor og uteglemt

Det er flere som i lengre tid har vært opptatt av hva som er årsakene til økt radikalisering og nå også til protestene til de gule vestene i Frankrike. I et stort forskningsprosjekt omtalt i avisen Vårt Land nylig, har de funnet ut at det ikke er sosioøkonomiske faktorer, men følelsen av å bli frarøvet rettigheter, som er den viktigste årsaken både til radikalisering og protester i gatene. Noe av det samme sto også omtalt i Aftenbladet. Der påpeker den amerikanske statsviteren og økonomen Francis Fukuyama at «dagens liberale demokratier ikke har klart å løse problemer knyttet til thymos». Thymos er gresk og forklares som «den delen av sjelen som søker anerkjennelse av egen verdighet». Vi snakker rett og slett om det å føle seg uverdig, utenfor og uteglemt, noe vi også kaller utenforskap.

Det å oppleve seg utenfor er ikke noe nytt. Den kan bunne i at det er stor forskjell på folk: på fattig og rik, på folk flest og elite, og på makt og maktesløshet. De laveste på rangstigen står utenfor. Bakgrunnen er også omtalt av Fukuyama: «En ydmyket gruppe som søker oppreisning og verdighet, bærer i seg mye større emosjonell vekt enn mennesker som bare streber etter økonomiske fordeler». Når ydmykede grupper av mennesker tar til gatene, blir det kraftfullt, og dessverre ikke alltid fredelig. Men hvem har egentlig ansvaret for at det har blitt sånn? Er det dem som protesterer, eller dem de protesterer imot?

Ingen mennesker ønsker å bli uteglemt, eller oppleve å bli stående utenfor samfunnet. Alle mennesker ønsker og fortjener å bli sett og hørt, og få sine rettigheter oppfylt. Selv om vi i innledningen snakket om fenomener ganske langt fra våre lokalsamfunn, er de likevel nær. For hvem av oss kan vel ikke kjenne seg igjen i det å bli stående utenfor, eller det å føle seg uteglemt? Vi blir lei oss, spør om det er noe galt med oss; og kan bli fortvilet. Fortvilelsen kan utvikle seg til sinne. Er vi en slik situasjon, kan vi være lette å rekruttere både til protest og radikalisering. Eller til å stemme på en ytterliggående politiker, som vi føler tar oss på alvor.

Nok en gang slår det meg at storpolitiske fenomener, kan forklares rent menneskelig. Vi protesterer når vi blir holdt nede, oversett og uteglemt, og noen ganger fører dette til store bevegelser blant folk som finner hverandre i sitt utenforskap.

De fleste vil si at vi ikke har store problemer med dette i Norge. Vi har kanskje ikke de store problemene som gjør at folk protesterer i gatene eller blir radikalisert, men hva skjer egentlig i våre lokalsamfunn, tettsteder og nabolag? Vil det ikke alltid være noen som av en eller annen grunn faller utenfor? Hva gjør vi med det, vi som er «innenfor»? Eller tenker vi ikke på det?

Alle samfunn kan være gode for de rike, de som får det til, de som er født inn i de rette familiene og miljøene og de som allerede er en del av den rådende makta. Dette er ikke vanskelig å få til. Det er noe helt annet med de gruppene i samfunnet som faller utenfor. Hvordan ivaretar samfunnet de maktesløse, frustrerte og tilsidesatte menneskene som aldri har vært eller kommer til å bli, del av de veletablerte? For det er jo et faktum at det er de som har makt, som må komme i møte og legge til rette slik at de som står utenfor blir ivaretatt. De med makt må hjelpe de maktesløse.

Her er samfunnene og de politiske målene ulike. I et samfunn der individet står i førersetet, vil myndighetene kunne vise til at den enkelte må klare seg selv. Det er på en måte lagt til rette for de som får det til. I et samfunn der fellesskapet står sterkest, vil myndighetene tenke annerledes. Her er mottoet «Alle skal med», og da er det mer naturlig å sørge for de som faller utenfor.

Jeg mener at det er et kvalitetsstempel ved et samfunn hvordan det tar vare på sine svakeste, de som kanskje er litt annerledes eller som faller utenfor. Det gjelder både storsamfunnet, lokalsamfunnene, nabolagene og den enkelte familie. Mennesker som opplever å bli sett og hørt, og gitt muligheter til et verdig liv ut fra sine egne forutsetninger, har ikke behov for å protestere. De vil heller ikke tiltrekkes av radikalisering; de har det jo godt. Jeg vet at dette kan høres idyllisk ut. Men dette utfordrer oss daglig; de fleste kjenner noen som har falt eller står i fare for å falle utenfor i samfunnet.  

God søndag