18. apr, 2019

Søndagsrefleksjoner - Besnærende luksus

Vi er gode til å unne oss både det ene og andre, vi mennesker. Vi synes vi er fortjent å kose oss og nyte. Når vi er på ferie unner vi oss gjerne noe ekstra, noe som vi ikke gjør til hverdags. Da inngår gjerne det vi kan kalle litt luksus. Det kan være litt ekstra godt å spise, litt lengre reiser, litt dyrere hotell, noe vi strengt tatt ikke trenger.

Luksus er besnærende fordi det er behagelig. Luksus er besnærende fordi vi føler oss «litt sjef». Luksus er besnærende fordi vi blir satt i sentrum, og andre betjener oss. Luksus er besnærende fordi vi kan gjøre det vi vil, og be om det vi har lyst på. Luksus er besnærende fordi vi kan kjenne oss uovervinnelige med grenseløse muligheter. Luksus er besnærende fordi det appellerer til vår egoisme.

Men hva blir konsekvensene av å leve i besnærende luksus? Vi kan bli bortskjemt. Vi kan ta luksusen for gitt. Vi kan stille for store krav til materiell velstand. Vi kan påføre oss gjeld som ikke lar seg betjene. Vi kan kreve at en for stor del av tilgjengelige ressurser skal gå til oss. Å innfri vårt luksusbehov kan gå ut over andre. Og vi kan bli for egoistiske.

Dette ble da veldig negativt og kjedelig, sier du kanskje. Skal vi så aldri unne oss noe ekstra? Jo, av og til. Men vi kan gjøre det uten at det koster all verden, eller går ut over klima eller andre mennesker. Vi kan ha det godt uten luksus. I stedet for weekendturen til Praha, kan vi ta en togtur til Oslo. I stedet for langtidsferie i Thailand, kan vi leie hytte på Sørlandet. I stedet for å betale noen for å betjene oss, kan vi ordne mye selv. I stedet for å kjøpe siste mote i klær, kan vi bruke det vi har litt lenger. I stedet for å kjøpe nytt alt det vi trenger, kan vi stikke innom bruktbutikken for å se om de har det der. Og i stedet for å kjøpe det vi trenger med en gang fordi vi har råd, kan vi tenke oss om for å se om det er en annen måte å gjøre det på.

Men hvis alle tenkte slik, ville mange miste arbeidsplassene sine, tenker du kanskje. For pengene må jo i sirkulasjon, slik at bedriftenes omsetning og arbeidsplassene opprettholdes. Ja det er riktig. Men samtidig er det riktig at vi ikke kan fortsette med det forbruksmønsteret vi har. Vi kan ikke kjøpe billige klær, bare fordi de er billige og passer vår lommebok. Mange av disse klærne er produsert under helsefarlige forhold, og med forurensning av naturen som en konsekvens. Vi kan ikke fortsette å kjøre bil like mye som før, bare fordi det er det mest praktiske. Produksjon av biler krever store ressurser, og fossile biler forurenser slik at mennesker blir syke. Vi kan ikke fortsette med alle mulige slags skjønnhetsprodukter og skjønnhetsoperasjoner, bare fordi vi i vårt samfunn har skapt et kunstig og nesten uoppnåelig skjønnhetsideal.

Hva er da løsningen? Jeg mener det er noe vi har glemt. I vår rikdom har vi glemt gamle dyder, som måtehold og nøysomhet. Kanskje vi nå ser at vi må ta de i bruk igjen. For jeg tror det sakte går opp for stadig fler, at vi ikke kan fortsette med det forbruksmønsteret vi har, bare fordi vi i vår lille utkant av verden, har råd til det. For det går an å finne glede i de små ting. Det går an å finne ekte glede i hverdagen uten å kjøpe seg luksus. Det går an å nyte de gratis øyeblikkene i nærområdet. Det går an å finne igjen gleden over det å utnytte det vi har lenger, og på en ny måte. Det går an å invitere spontant til en enkel kaffekopp ved kjøkkenbordet. Og det går an å finne gleden over samtalen med andre.

I bibelen leser vi: «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning». Her er gudsfrykt satt sammen med nøysomhet. Hvorfor en slik sammenheng? Som kristne blir vi minnet på at jorden og det vi eier er til låns. Vår oppgave er å forvalte de verdiene vi har fått tilgang til. Å forvalte noe gir et annet perspektiv enn å eie. Forvalter vi noe gjør vi det på vegne av andre. Vi har et ansvar for å tenke langsiktig, tenke på andre og på kommende generasjoner. Som både bonden og Kongen sa: «Vi må overlate jorden i minst like god stand til neste generasjon som da vi overtok den».

Jeg sier ikke at kristne er flinkere til måtehold og nøysomhet enn andre. Men den som har en tro, vil umerkelig kunne få et annet utgangspunkt. Perspektivet flyttes fra det kortsiktige; alt det vi kan kjøpe og eie, til det langsiktige, for ikke å si evige; til det med varig verdi. Og varige verdier er ofte knyttet til mennesker, ikke til ting.

God søndag.