21. apr, 2019

Søndagsrefleksjoner - Håp og håpløshet

Livet er et variabelt prosjekt. Det inneholder gleder og sorger, gode og smertefulle dager, lys og mørke, godt og vondt - og håp og håpløshet. Etter å ha levd noen år, tenker jeg at dette er normalen. Noe godt og vondt sørger vi for selv. Men noe ser bare ut til å skje. Og når det skjer, er det ikke annet å gjøre enn å ta det som det kommer. Det er påske, og jeg synes det passer godt å snakke om håp og håpløshet akkurat nå. Men det kommer jeg tilbake til.

Det er særlig ett fenomen som gjør seg gjeldende i livets varierende dager. Vi tror den situasjonen vi er i, skal fortsette. Vi tror det skal fortsette på samme måte, når livet er godt. På samme måte ser det ut som om vi tror elendigheten skal fortsette, når livet er krevende. Det slo meg at dette kan sammenlignes med vår oppførsel på aksjemarkedet. Når aksjene stiger i verdi, tror alle at det skal fortsette å stige og investerer i flere aksjer. Når aksjene synker i verdi, tror alle at de skal fortsette å synke, og da selger vi. En klok aksjemegler gjør motsatt. Han avventer situasjonen ved nedgang, og kjøper når prisene er lave. Ved oppgang avventer han også litt, for å kunne selge på topp. Hvordan kan dette oversettes til livet? Kanskje slik at når det er tøft, ikke å la det tøffe få dominere, men ha et blikk for det som er godt. Og når de gode dagene kommer bør vi leve slik at vi kan ta ut gleden. Uansett tolkning, er det lurt å være oppmerksom på at livet aldri blir akkurat likt det vi opplever nå.

En far var ganske oppgitt over sin sønn, som tilsynelatende gjentok elendigheten i forhold til rusmisbruk. Han lovte gull og grønne skoger, men ikke lenge etterpå bar det utfor igjen. Faren tenkte: `Hvor skal dette ende?` Sønnens psykolog ringte for å avtale en time, og faren tømte ut sin frustrasjon. Da kom det stilt fra psykologen: «Når vi har med mennesker å gjøre, må vi alltid regne med forandring». Han fikk rett. Jeg er faren, og sønnen har nå fått samboer, har blitt far og nylig fått fast jobb i Nordsjøen. Elendigheten fortsatte ikke for bestandig. Det ble forandring; en stor forandring! Men det var takket være at han selv på et bestemt tidspunkt sa: `Nei, nå er det nok. Dette går ikke lenger`.

Hvilke valg har vi midt i dette varierende livet? Hvordan skal vi møte det som kommer? Jeg har bare ett svar: Leve midt i det. Det høres enkelt ut, men kan være vanskelig. Særlig når det er tøft og vondt, er det lett å drømme seg bort til bedre tider. Vi klarer ikke å leve i det vonde over lengre tid; vi trenger en tenkepause. Og det er både nødvendig og forståelig. Men tankeflukt i den forstand at vi flykter unna det vonde, tror jeg ikke er lurt. For da kan vi gå glipp av lærdommen det kan være i det vanskelige. For det er noe å lære om utholdenhet, tålmodighet og fokus på det mulige, i en situasjon som egentlig bare inviterer til håpløshet. Men det lærer vi bare når vi ikke flykter unna, men er i situasjonen.

Når livet er vanskelig, kommer det ekstra nært. Følelsene blir sterkere, fasettene dypere og kontrastene mere voldsomme enn når alt går godt. Da kan vi oppleve at de viktigste menneskene rundt oss viser hva de er gode for. Det er ikke sikkert ordene er mange, men slike mennesker er tydelig til stede, og viser oppfinnsom kjærlighet gjennom praktiske tjenester. Det er ekstra godt ikke å være alene når livet herjer.

Så til påsken og temaene håp og håpløshet. Jeg har lyst til å ta disiplenes utgangspunkt. De hadde vandret med Jesus kanskje et par år, og hadde opplevd mye. De hadde sett Jesus utføre mange tegn og under, og hadde selv fått prøve seg i tjenesten. Jesus var den ubestridte Mester og Herre for dem, og de ønsket selvfølgelig at dette bare skulle fortsette. Så begynte han å snakke om den siste tiden. Han sa at han skulle vandre fra dem, at han skulle bli tatt til fange og dø. Den gode situasjonen med håp og fremtid begynte å slå sprekker. De forsto ikke hva han mente; skulle han la de bli igjen uten ham?! Vi kan ane at håpløsheten begynte å spre seg. Og det som Jesus varslet, skjedde. Han ble tatt til fange. Han ble hengt på et kors, hvor han døde. De sto forvirret tilbake. Grunnlaget som de hadde satset sitt liv på var revet vekk under beina deres.

De kom sammen etter at Jesus var lagt i graven. Det er lett å tenke seg at krisen ble opplevd som et faktum, og at stemningen mildt sagt ikke var god. Kanskje de vurderte å gå tilbake til sine tidligere yrker. Det var det, liksom. Jeg tenker det ikke var mange ord, men stemningen var sterk. Hva nå? Da gikk det plutselig rykter om at noen kvinner hadde sett Jesus! Men han var jo dø! Dette var umulig å forstå. Så var det kanskje noen som husket det Jesus hadde sagt, at han skulle stå opp igjen. Det var kanskje noen brikker som falt på plass, likevel. Det var kanskje en mening, en sammenheng i alt dette som hadde skjedd. Når de etter hvert selv fikk oppleve den oppstandne Jesus, ble de sikre. Han hadde seiret over døden slik han hadde sagt! Håpløsheten ble snudd til håp. Og ikke bare det: Håpet ble en ny begynnelse.

God påskedag!