28. apr, 2019

Søndagsrefleksjoner - Røtter og føtter

I påsken brant det i Notre-Dam. Det skapte mange sterke reaksjoner og mye medieomtale. Det ble sagt at noe av Frankrikes sjel var i ferd med å gå tapt. Vi har sett det i Norge også. Følelsene er sterke når kirkebygg brenner, og meningene er svært mange om hvordan gjenoppbyggingen skal skje. Sett med norske, sekulære øyne må dette fremstå som rart. Det er jo bare en gammel bygning! Hvorfor skaper dette så sterke reaksjoner? Hva rører det ved hos oss mennesker når kirker blir truet eller går tapt?

En kulturhistoriker uttalte på Dagsrevyen i forbindelse med brannen i påske, at kirken symboliserer at vi som mennesker trenger røtter, ikke bare føtter. Det fikk meg til å tenke, og ga tittelen på denne refleksjonen. For at samfunnet skal utvikles og gå framover, trenger vi føtter. Men for ikke å miste av syne hvor vi er fra og hvorfor vi ønsker en utvikling i en bestemt retning, trenger vi røtter.

Jeg husker første gang jeg registrerte at noen mente at sekulariseringen var et gode for det norske folk. Det virket utrolig, og jeg ble litt skremt. Er det noen som virkelig kan mene dette? Sekularisering er etter min vurdering i siste instans å tømme samfunnet for det kristne verdigrunnlaget. Hvis vi fullfører dette helt ut, mener jeg vi svikter våre røtter og glemmer hvor vi er fra.

Hva er det så med et samfunn basert på det kristne verdigrunnlaget som er så problematisk, siden så mange tilsynelatende vil bli kvitt det? Ligger årsaken i det de som kaller seg kristne har gjort gjennom tidene? Er det fordi kristne verdier ikke er moderne nok? Eller passer ikke de kristne verdiene inn i dagens såkalt «moderne» samfunn? Jeg vet ikke. Jeg bare registrerer at media er full av mennesker som uttaler seg som om sekularisering er et gode, og et nødvendig grunnlag for det moderne samfunn.

I forbindelse med påsken har det vært skrevet noe annet om dette. Den nye europeiske verdiundersøkelsen viser at andelen som tror at det finnes en Gud fortsatt var 47% i 2018, selv om den er redusert fra 55% de siste ti åra. En norsk undersøkelse viser at flertallet av nordmenn tenker godt om Jesus, og over 70% vil beskrive Jesus som «et godt menneske og en uvanlig sterk personlighet». 46% deler troen på at «Jesus viste oss mennesker at Gud er kjærlighet», mens 30% regner Jesus som sin personlige frelser som døde for deres synder. Avisen Vårt Land konkluderte i påskeuka med at «I Europa er det høy kirkegang, men lav tro. I Norge er det motsatt». I en annen reportasje kom det fram at det kristne livet i Norge ikke bare var preget av de gamle hvithårede menn og kvinner, men at det er en økt interesse for kristen tro og praksis blant unge. Egentlig er alt dette positive nyheter i forhold til den medieskapte virkeligheten der kristentroen nærmest fremstår som noe forhistorisk, som bare vi gamle gråhårede driver med.  

Hvis et sekulært samfunn er det beste; hvilket grunnlag er det basert på? Er det frihet for enkeltmennesket på alle områder? Hvilken veiledning gir dette samfunnet unge og gamle mennesker for hvordan de skal være og opptre? Det er liten tvil om at enkeltmennesket står i fokus i vårt samfunn. Det er min og din rett til et godt liv som trumfer alt. Jeg har inntrykk av at målestokken har blitt det reklameskapte mennesket som er ungt, velformet, vakkert, sprekt og intelligent, har god helse, et vellykket liv og en god jobb. Hvis dette stemmer, er det mange av oss som faller utenfor og ikke passer inn. Økende skjønnhetsfokus med påfølgende psykiske problem blant ungdom er tegn i denne retningen.

Hva er så problemet med sekulariseringen? Det ene er et ukritisk og overdrevet fokus på enkeltmennesket. Enkeltmennesket kommer først i alle våre vurderinger. Det andre er noe dypere. I Misjonstidende nr 1/2019 skriver kommunikasjonslederen i Laget at det ikke finnes en «sekulær» fornuft. Årsaken er at sekularismen er basert på å si nei til noe. Det er et «trekkefra»-samfunn. Og det som dette samfunnet trekker fra er alt som har med den kristne tradisjon og det kristne verdigrunnlaget, å gjøre. Et slikt samfunn forteller oss ikke hvorfor vi skal bry oss om de svake, hvorfor vi burde utdanne mennesker, hvorfor vi burde ta imot flyktninger eller hvorfor vi burde ha et rettsvesen. «Sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn eller leve et godt liv», skriver kommunikasjonsleder Daniel Joachim Kleiven. Han kjemper for en oppdragelse av barn i den solide tanketradisjon som skapte det samfunnet vi alle er en del av, og oppsummerer sin artikkel med: «Kristen filosofi er det desidert sterkeste intellektuelle prosjektet menneskeheten har kommet fram til per dags dato».

Så til det andre temaet i overskriften; føtter. Føttene som vi trenger for å utvikle oss. Føttene som vi trenger for å komme oss videre. Føttene som vi trenger for å møte de utfordringene vi har i dagens samfunn. For det er jo ikke slik at problemene vi møter og utfordringene vi har er de samme som tidligere. Men betyr det at hele det kristne tankegodset har blitt uaktuelt? Jeg tror ikke det. Et menneske med en trygg basis i de lange linjene som det kristne verdigrunnlaget representerer, vil lettere kunne møte dagens utfordringer enn et menneske uten feste i de samme tradisjonene. Vi er da tilbake til målestokken, eller det normative som artikkelforfatteren over var opptatt av.

Uansett hvordan samfunnet utvikler seg, er det avgjørende viktig hvordan vi forholder oss til våre medmennesker. For meg er det nettopp dette, det kristne verdigrunnlaget gir veiledning om. Menneskeverd, forvalteransvar, nestekjærlighet og fellesskap er sentrale begrep som er med å gi en ramme for medmenneskelig samkvem. Sekulariseringen er i ferd med å tømme dette for innhold, og overlate det hele til enkeltmenneskets forgodtbefinnende. Er det et slikt samfunn vi ønsker?

God søndag