5. mai, 2019

Søndagsrefleksjoner - Velsignet alminnelig

Det er mye med hverdager. Det er flest av dem. De har en kjent rytme. De har mange mennesker. Og ikke minst; de har mange muligheter. I denne refleksjonen vil jeg slå et slag for det velsignet alminnelige. Det som de aller fleste mennesker opplever mest av.

Ja, det er mye med de dagene som bare kommer. De kan virke kjedelige, men har i seg alt vi trenger. De velsignet alminnelige dagene starter med at vi våkner. Noen våkner raskt; for andre tar det noe lenger tid. Noen bråvåkner av alarmen på mobilen, mens andre kan tillate seg å sove til de våkner. Alle trenger frokost for å ha krefter til hverdagens gjøremål. Vi sitter på kjøkkenet, alene eller flere sammen, og nyter dagens første måltid. Eller? Er frokosten noe som det bare så vidt er tid til, når barn skal vekkes; noen til skole, andre til barnehage og mor og far til jobb?

Transportetappen til skole, barnehage og jobb går på de samme veiene og stiene som i går, dagen før og dagen før der igjen. Vi møter kanskje kjente underveis. Hvis ikke møter vi noen vi kan si Hei, og God morgen til når vi kommer fram. Det er godt å være blant kjente, og holde på med noe kjent i løpet av dagen.

Noen har ikke barn som skal til skole eller barnehage om morgenen. Noen har ingen andre enn seg selv. Kanskje er det et savn og kjennes litt stusselig, men det er ikke sikkert. Kanskje en rolig frokost med tid til en titt i avisa er helt i orden. Kanskje til og med det samme pålegget, det samme brødet og den samme kaffekoppen er en god start på dagen. Det er uansett nok folk på jobb å si Hei og God dag til. Og jobben er kjekk.

Kanskje du ikke har en jobb å gå til. Kanskje du ikke er i stand til å jobbe, eller er pensjonist. Da kan det alminnelige kanskje ikke oppleves så velsignet, men heller litt kjedelig og tomt. Hverdager med litt for mye tid, litt for lite aktivitet og litt for få andre mennesker, kan være vanskelige. Da får tankene så god tid til å finne de mørke avkrokene. Tiltakslysten glir liksom unna. Motet svikter. De hjemlige veggene blir det tryggeste, selv om du vet at du hadde trengt å komme meg ut.

Når dagen med skole, barnehage, jobb eller andre aktiviteter er over, er det tid for de hjemlige syslene. Klær må vaskes, middag lages, badet gjøres rent, matvarer handles inn og regninger betales. Noen fritidsaktiviteter blir det også tid til på hverdagene, og der treffer vi andre med felles interesser. Dette er felles for oss alle; en del av det alminnelige, av det å være menneske.

Men hva er det med alt dette hverdagslivet som er «velsignet»? Fordi det er noe som er felles for oss. Det er noe som alle holder på med som en del av det å være innbygger i samfunnet. Småpraten på skolevei, avskjedskosen i barnehagen og lunsjpraten der vi løser verdensproblemer, gir oss et fellesskap. Foreningen med de kjente, kjære menneskene gir en trygghet. Tilfeldige forbipasserende som utveksler et Hei, og en liten kommentar, gir hverdagen innhold. Byturen som blir av betydelig lengre varighet, fordi vi møter flere kjente og slår av en prat. Det er kanskje ikke hva vi prater om som betyr mest, men heller det å være sammen. En helt alminnelig tilværelse å dele med andre helt alminnelige mennesker.  

Er det så noe vi kan gjøre for at de alminnelige hverdagene skal bli gode og velsignet? Er det noe vi kan gjøre for at flest mulig skal ha gode hverdager? Vi kan være rause. Vi kan hilse, si Hei og God dag til alle vi møter. Vi kan våge å ta kontakt med folk vi sjelden eller aldri snakker med. Vi kan trosse frykten for å gå ut av komfortsonen, og prøve noe nytt. Vi kan tenke gjennom om det er mennesker vi vet om, som kunne trenge et besøk. Vi kunne ta opp igjen tradisjonen med å stikke innom, uten å avtale på forhånd. Vi kunne invitere andre på sparket til et hverdagsmåltid, med det pålegget og den melka vi har i hus. Vi kunne rett og slett dele hverdagene med hverandre.

God søndag