12. mai, 2019

Søndagsrefleksjoner - Valg og ansvar

Nå tenker du kanskje at han er i valgmodus. Kanskje det, men det er ikke kommunevalget denne refleksjonen skal handle om, selv om det hadde vært fristende. Det er heller de rammene og det ansvaret vi som mennesker har for våre valg.

Det står høyt i kurs i vårt samfunn å realisere seg selv. Med egne valg og med egen kraft skal du kunne oppnå nesten det uoppnåelige. Dette har definitivt de unge fått med seg. Men hva fører det til? På den ene siden fører det til at ungdom tar ansvar for eget liv, og det er positivt. Vi har fått «generasjon perfekt». På den andre siden fører det til økende psykiske belastninger og utfordringer for unge. Det er definitivt ikke positivt, og er et sykdomstegn ved vårt samfunn. Jeg tenker at lista er lagt for høyt. Det uoppnåelig skal liksom være oppnåelig. Vi kaver og sliter for å oppnå det som ikke kan oppnås. Jeg forstår for sent at det jeg trodde jeg skulle fikse nettopp er uoppnåelig, for meg. Hvordan løser vi dette? For det må jo finnes en måte å tenke på som gjør det levelig å leve?

Jeg tenker at vi starter på feil sted. Vi har lagt malen ved å se på de mest vellykkede blant oss. Og så har vi tenkte at, jo dette er det meningen at alle skal kunne få til. Jeg tror dette blir helt feil. Malen og målet er ikke å bli verdenskjente skuespillere, styrtrike bloggere og influensere eller ledere med lønn på titalls millioner. Malen er deg selv. Hvem er jeg, og hva ønsker jeg å få til? Hva er det jeg har lyst til å bruke livet mitt på? Hvilke muligheter har jeg, og hvordan kan jeg utnytte mulighetene og utvikle egne ressurser til et godt liv?

Vi har alle ulike former for begrensninger. For noen av oss er de synlige, for andre godt skjult. Men hver enkelt av oss vet godt om dem. Noen av våre begrensninger er det mulig å gjøre noe med. Vi kan være mer i fysisk aktivitet for å få bedre helse. Vi kan jobbe med vår frykt, for å våge mer. Vi kan utfordre våre mentale grenser, for å se om vi ikke har flere muligheter enn vi tror. Vi kan oppsøke miljø der vi sammen med andre kan gjøre ting vi aldri trodde vi skulle våge eller få til. Som en psykolog sa det en gange: «Når vi har med mennesker å gjøre, må vi alltid regne med forandring». Andre av våre begrensninger kan vi ikke gjøre noe med. Vi er født som vi er. Vi har de fysiske eller psykiske begrensningene vi har. Vi kan ikke nå Galdhøpiggen hvis vi sitter i rullestol eller løpe maraton hvis vi er avhengig av krykker. Vi kan ikke bli professor hvis vi sliter med å fullføre grunnskolen eller bli forfatter hvis vi sliter med språket.

Hvordan kommer vi så i rette med alt dette? For å gå tilbake til overskriften: Hvordan kan vi på en meningsfull måte snakke om valg og ansvar når livene våre er så ulike? Vi har allerede vært inne på det; vi må starte med oss selv. Vi har alle fått et liv til disposisjon. Det livet har i seg muligheter. Disse mulighetene er forskjellige for hver enkelt av oss. Vi skal derfor vokte oss vel for å legge samme malen på våre ulike liv. Det blir feil. Og her har jeg lyst til å nevne en hjertesak. Slutt å sammenligne deg med andre! Du vil alltid finne noen som er bedre enn deg. Det fører bare til motløshet og misunnelse. Start heller med å sammenligne deg med deg selv. Hva har jeg fått til nå, som jeg ikke fikk til før? Jeg mener at dette er en god leveregel, selv om det å sammenligne seg med andre også kan gi motivasjon til endring, og det å sammenligne seg med seg selv også kan føre til mismot hvis du opplever at du gradvis mister funksjoner.

En annen måte å møte dette på, er å se etter muligheter. Med mine begrensninger, hva kan jeg likevel få til? Hva har jeg lyst til å gjøre? Ser vi etter muligheter framfor begrensninger, er det lettere å takle det å stå imot mismot. For mismotet er en skummel tilstand. Det isolerer oss, kritiserer oss og holder oss nede. Da er veien svært kort til offerrollen. Den er vond å være i både for den det gjelder, og for våre nærmeste medmennesker. En venn ringte en dag rett etter at kona mi var gravlagt. Jeg ringer av to grunner sa han: Det ene er å sjekke om du har gode folk rundt deg. Det andre er om du kommer deg ut. Dette er gode råd ikke bare i sorg, men også i andre krevende lissituasjoner eller i livet helt generelt. Kom deg ut! Vær blant mennesker!

Hittil har vi snakket om hvilke valg vi har innenfor rammene av våre begrensninger. Er det så mulig å si noe om ansvaret for det livet vi har fått tildelt? Jeg tenker at ansvaret som en selvfølge er avgrenset av de mulighetene vi har. Men innenfor disse mulighetene, har vi fullt og helt ansvar for livet. Vi har ansvar for hvordan vi utnytter mulighetene. Vi har ansvar når vi sier; dette klarer jeg ikke. Og vi har ansvaret når vi sier; jeg prøver. Går det ikke så går det ikke. Vi har også ansvar når vi gjør noe dumt, og vi kan nye fruktene når vi lykkes med noe. Vi har rett og slett ansvar for våre valg. Og i fellesskapet av mennesker vi omgås med, kan vi også indirekte si at vi er medansvarlige for andre; for at de lykkes med å utnytte sine muligheter. Vi kan se etter og støtte andre mennesker i alle gode forsøk på å utnytte sine muligheter og utvikle sine ressurser.

Vi får aldri ansvar for mer enn våre muligheter og ressurser tilsier. Jeg tenker derfor at målet for hver enkelt er å utnytte de mulighetene og utvikle de ressursene som den enkelte har fått tildelt. Innenfor disse grensene har vi muligheter til å gjøre valg, som enten er gode eller dårlige for oss og andre. På denne måten kan vi si at alle mennesker stiller likt. Dette er menneskeverd.

Et ord fra Filipperbrevet til slutt som nettopp peker på at vi har mulighet til å velge:

Den som vil elske livet, og se gode dager, må holde tungen fra det onde og leppene fra å tale svik, han må vende seg fra det onde og gjøre det gode, søke fred og jage etter den.

God søndag