9. jun, 2019

Søndagsrefleksjoner - Synlig og usynlig virkelighet

Vi feirer pinse denne helgen. Skjønt, de fleste feirer kanskje ikke så mye, men tenker at de har mulighet for langhelg med en ekstra fridag. For pinse, hva er egentlig det? For ikke å snakke om Den hellige ånd? Jeg skrev litt om det sist søndag, og lar det ligge her. Likevel er det nettopp pinsen som fikk meg til å velge overskriften over. Hvorfor det?

Vi tenker at virkeligheten er det synlige. Alt det vi kan se rundt oss; menneskene, bygningene, bilene, veiene, vannene, havene, båtene, heiene, fjellene, dyrene; alt dette regner vi som virkelighet. Det vi ikke tenker så mye på, er alt det vi ikke kan se med det blotte øye. Vi kan ikke se mikrobene, atomene, luften, basillene og klorofyllet. Likevel vil de fleste erkjenne at dette er like virkelig som mye annet. Hvordan det? Fordi noen har funnet ut at disse stoffene inngår i prosesser som fører fram til noe som vi kan se. Klorofyllet er for eksempel med på å gi bladene på trærne den grønne fargen om våren.

Det er likevel et fenomen som i særlig grad preger alle mennesker, og som vi ikke kan se. Vi er ikke tankelesere, og kan derfor ikke oppfatte hverandres tanker. Hvis vi har kjent et menneske lenge, kan vi kanskje ane noe ut fra andre tegn, som ansiktsuttrykk, kroppsholdning og opptreden. Men selve tankene kan vi ikke vite noe om, med mindre den andre snakker om dem.

Det jeg egentlig vil med disse refleksjonene er å pirke borti en holdning som sier: «Jeg tror det ikke før jeg får se det». Det er nemlig ikke alt vi kan se. Og det betyr igjen at de som hevder dette, i sterk grad begrenser sin virkelighet og snevrer inn sin livsoppfatning.

I det skjulte ligger det nemlig mange menneskelige ressurser. Her ligger vår kreativitet, våre skapende evner, vår tankekapasitet og vår utforskertrang. Alt dette er i utgangspunktet usynlig, men det kan føre til fantastiske og synlige resultater bl.a. i kunst, kultur og forskning. Og vår mentale arbeidskapasitet blir viktigere og viktigere i et samfunn der en stadig mindre del av arbeidslivet er fysisk arbeid.

Det er også noe annet som er i det skjulte. Der ligger vår religiøse lengsel. Denne lengsel kan finne sitt uttrykk på mange måter. Den kan formes til en bønn. Da forblir den kanskje fortsatt i det skjulte. Men den kan også føre til at vi blir med på kristne gudstjenester og møter, eller at vi på andre måter søker fellesskap blant religiøse mennesker. Eller den kan endre vår oppførsel og livsførsel, hvis den formes til en tro. Da kommer det skjulte til uttrykk.

Religiøs lengsel er høyst reell og virkelig. Den kan ha sammenheng med eksistensielle spørsmål som vi ikke finner ut av. Og slike spørsmål er ofte mer påtrengende hvis vi opplever en krise av et eller annet slag. Slik lengsel kan for mange forbli i det skjulte. Jeg minnes en historie jeg hørte, om en mann som døde. Når slektningene skulle rydde ut av huset, fant de en utslitt Bibel med masse understrekninger. Ingen av de som kjente mannen ante at han var opptatt av slike spørsmål. Etter dette har jeg ofte tenkt at det er mye mer religiøs lengsel blant folk, enn det noen av oss kan ane. Det kom bl.a. til uttrykk etter 22.juli der alle som kunne, søkte Oslo domkirke for å legge ned blomster. For hvorfor skulle de gjøre det foran en kirke, hvis de ikke oppfattet kirken som et sted der lengselen kunne få utløp?

Så tilbake til begynnelsen. For hva har dette med pinsen å gjøre? Jo, i pinsen feirer vi noe som vi ikke kan se. Vi feirer at Den hellige ånd kom til disiplene. Ånden skulle være deres talsmann. Dermed var den første kristne menighet en realitet. Den verdensvide kirken feirer fortsatt dette usynlige. Men denne usynlige ånd har ikke utført sitt oppdrag hvis den forblir i det skjulte. Den var ment å skulle føre til noe godt for alle mennesker. Jeg tenker at den usynlige virkelighet er best når den gir seg synlige utslag til det beste for alle mennesker.

Fortsatt god pinse!