16. jun, 2019

Søndagsrefleksjoner - De uteglemte

Det er et grunnleggende behov for hvert eneste menneske å bli sett, respektert og forstått. Dessverre er det slik at ikke alle opplever dette. Noen føler seg uteglemt, misforstått og oversett. Smak på ordene, og kjenn på følelsen. En del av oss har kanskje opplevd noe av dette selv, og denne følelsen er ikke god. Den sitter lenge i.

Hvem er så disse uteglemte, oversette og misforståtte menneskene?  De kan være deg og meg. De kan være skoletapere; de som faller utenfor fellesskapet av de barn og unge som enhetsskolen er laget for. De kan være funksjonshemmede som blir skjøvet ut av fellesskapet fordi de mangler en eller flere funksjoner. De kan slite med psyken, og derfor på grunn av frykt eller manglende mot, holder seg borte fra fellesskapet. De kan ha mistet jobben, og blitt avhengig av støtte fra NAV for å få penger til mat, bolig og klær. De kan ha varig lavinntekt med lite penger til aktivitet og fritid, og derfor bli tvunget til å holde seg borte når «alle» de andre drar på kjekke ting.

Hva skjer så med uteglemte, oversette og misforståtte mennesker? Vi var litt inne på det i innledningen. De blir naturlig nok lei seg, når de går glipp av det som burde være del av det å være menneske. Etter hvert kan frustrasjonen bre seg, og til slutt sinnet komme. Et slikt sinne kan holdes i sjakk en stund, men må til slutt ut. Da er det slett ikke sikkert at det er rettet mot det som skapte sinnet. Det kan finne helt andre veier, og føre til tilsynelatende uforklarlige reaksjoner. Det kan være vanskelig å se og forstå sammenhengen for oss som står litt på sidelinjen, når slikt sinne kommer ut på «feil» steder.

Ser vi så tegn til nettopp dette, og i så fall hvilke? Noe av det mest problematiske er når utenforskap, frustrasjon og sinne fører til radikalisering. For det er nettopp de som føler seg utenfor og uteglemt som det viser seg er enklest å rekruttere til radikale miljøer. Der opplever menneskene å bli sett og respektert, de får en rolle og en betydning som de ikke fikk i de «vanlige» miljøene. Jeg tenker at det er et nederlag for vårt samfunn og vår medmenneskelighet at dette skjer. Mennesker som opplever seg utenfor, burde vært fanget opp på et mye tidligere tidspunkt.

Rekruttering til radikale miljøer er nok likevel ytterpunktet, og gjelder ikke mange. Mye oftere tror jeg disse menneskene forsvinner ut av vår oppmerksomhet. De lider i det stille og blir ensomme. De forblir utenfor, og ender kanskje opp som uføre. Ekstra trist synes jeg det er når dette gjelder unge mennesker med ressurser til et godt og meningsfullt liv. I verste fall kan slik ensomhet føre til selvmord. Her også tenker jeg at vår medmenneskelighet har kommet til kort. Hvorfor blir ikke disse menneskene fanget opp og inkludert i fellesskapet? En ting er hvis de ikke vil. Men ofte er det fordi ingen tar kontakt, og tilbyr en prat, et fellesskap eller en tur.

Uteglemte og sinte mennesker kan også ta til andre virkemidler. Jeg tenker på bompenge-motstanderne som nå ser ut til å organisere seg som partier, de gule vestene i Frankrike og frustrerte velgere som støtter Trump i USA. Hva i all verden har disse til felles? De er frustrerte og sinte. De føler seg oversett og uteglemt av «eliten». De kan være arbeidsledige, og ofre for en samfunnspolitikk som ikke i tilstrekkelig grad ivaretar dem. De opplever å ha mistet noe av sitt menneskeverd og kjemper for å få sin rett. Også her tenker jeg at samfunn som ikke ivaretar disse gruppene på en god måte, får frustrerte og sinte innbyggere, og har mislykkes.

Noen merket seg sikkert at jeg nevnte bompengemotstandere. Det gjorde jeg fordi jeg lurer på hvorfor bompengemotstanden har blitt så sterk. Jeg tror det ligger mye mer enn mostand mot bompenger i bakgrunnen. Jeg tror at årsaken til engasjementet er en opplevelse av urettferdighet. Bomavgifter slår ut skjevt i forhold til inntekt. Bompenger påstås å bli brukt til helt andre ting enn bedre veier. Bompenger begrenser vår frihet til å kjøre bil, og dermed også våre muligheter til etter manges mening, gode liv. Men ikke minst tenker jeg at bompengemotstand har blitt en legitim kanal for å få ut frustrasjon og sinne som kanskje har helt andre årsaker. Hvem vet?

Det er mange som trenger litt oppmerksomhet og hjelp til å bli og fortsette å være en respektert del av fellesskapet. Hvem sitt ansvar er så det? Jeg tenker at det ansvaret primært ligger på oss som medmennesker. Dernest ligger det på samfunnet som nettopp burde vært der for de som av en eler annen grunn faller litt utenfor. Medmenneskelighet og gode samfunnsordninger må imidlertid ikke bidra til ytterligere stigmatisering, men heller skje i det skjulte. I gode samfunn er alle med i det pulserende livet, og bidrar etter egne evner og muligheter.

God søndag