3. aug, 2019

Søndagsrefleksjoner - Som før?

Overskriften denne gangen er kanskje litt kryptisk, men den inneholder et hovedspørsmål som jeg tror mange av oss sliter med hvis vi er ærlige mot oss selv: Kan vi fortsette å leve som før?

• Kan vi fortsette å handle det vi har lyst på, så billig som mulig, som før?
• Kan vi fortsette å kjøre bil like mye som før?
• Kan vi fortsette å kjøpe langreiste varer som krever mye transport, som før?
• Kan vi fortsette å dra på ferie utenlands med fly like mange ganger som før?

Hvis jeg har litt rett i min antakelse; hva er det som gjør at vi tenker slike tanker? Hvorfor har vi begynt å undre oss, ja tenke oss om hva vi holder på med? Jeg tror at bakgrunnen er at den informasjonen vi får om vår klode, er annerledes enn før. Og ikke bare det, vi begynner å oppleve konsekvensene rundt oss i form av unormale hetebølger og tørke, og voldsommere vær.

Informasjonen forteller oss om alt for mye CO2 i atmosfæren. Samtidig får vi vite at vi mennesker hugger ned stadig større områder med skog, som lagrer CO2. Vi lager altså alt for mye CO2 ved vår levemåte, og samtidig ødelegger vi skogen som kunne føre til reduksjon av CO2. Lite klokt, spør du meg. Dette fører bla til stadig mer uregjerlig vær, varmere hav og stigende havnivå.

Informasjonen forteller oss om insekter og dyr som dør ut. Tapet av insekter kan være katastrofalt for både dyr og mennesker fordi plantevekst og matproduksjon avhenger av insektene. Tapet av rødlistede arter ellers kan ha konsekvenser for balansen i naturen som vi ikke helt overskuer.

Informasjonen forteller oss om omfattende forurensing av plast. Det er oppdaget «plasthav» i Stillehavet, og bildene av en hval som døde fordi den hadde spist store mengder plast, gjorde inntrykk. Vi har også fått rapporter fra fugleforskere om hele fuglefjell der fuglene bygger rede av plastrester og dør når de spiser den, eller vikler seg inn i tauverk laget av plast.

Informasjonen forteller oss at mange av de klærne vi kjøper billig, har en produksjon med kjemikalier som ødelegger naturen, som utnytter billig arbeidskraft, bruker barnearbeid, har dårlige arbeidsvilkår for ansatte og gir eierne stor gevinst. Dette skjer fordi vi som har god økonomi, skal ha så billige varer som mulig.

Listen over uhyggelig informasjon kunne være mye lenger. Likevel er det noen som hårdnakket hevder at naturendringene ligger innenfor «naturlig variasjon» over et lengre tidsperspektiv, og at miljøødeleggelsene ikke er noe problem. At alt snakk om klima og miljø, er overdrevet. At nye teknologi skal løse alle våre problemer. At vi nettopp derfor kan fortsette som før.

De yngste blant oss reagerer. De begynner å se konsekvensene. De ser at vi er i ferd med å ødelegge hele deres fremtid. De tror på den informasjonen vi har fått, og sier: «Vi må gjøre noe NÅ!». Noen grønne politikere henger seg på med tiltak: Sterke begrensninger av biltrafikken i store byer, forslag om umiddelbar stans i oljeutvinning som har blitt den store synderen, og kraftig økning i utbygging av offentlige transportmidler. Men er dette nok, hvis vi skal tro den dramatiske informasjonen som vi har fått?

Og hva med oss andre? Vi som er bekymret og litt redde for alle de konsekvenser vi hører om som konsekvens av vår livsstil? Vi som synes spørsmål om klima og miljø er store og uoversiktlige, og famler i forhold til hva den enkelte av oss kan gjøre? Vi som går med en økende uro i kroppen over hva alt dette kan føre til? Og ikke minst, alle vi som er bekymret for hvilken verden vi tilbyr våre barnebarn?

Vi må først av alt tro på det vi hører. Vi må tro på forskere som blir sikrere og sikrere på at de konsekvensene vi nå ser på klima og miljø, er menneskeskapte. Og vi må tro på det vi hører om hva den enkelte av oss kan gjøre. For når noe er menneskeskapt, kan menneskene også gjøre noe for å bedre situasjonen.

Dernest må vi begynne å tenke oss om. Vi må se på hva vi kan gjøre annerledes. Vi kan kjøre mindre bil, gå og sykle mer og bruke mer kollektive transportmidler. Vi kan redusere eller droppe helt særlig de lange utenlandsreisene med fly. Vi kan være mer bevisst på å handle noe som varer, og ikke bare være opptatt av det som er billigst. Og vi kan begynne å ta inn over oss at vi må endre vår levemåte, kanskje i stor grad, for å redde det vi kan, både for de menneskene som lever nå og for kommende generasjoner.

Har dette så noe med tro og religiøsitet å gjøre? Jeg tror det. Jeg tror vi mennesker lever i den illusjon at vi eier verden. Faktum er at vi har fått den til disposisjon, til forvaltning. Vi er med andre ord forvaltere, ikke eiere. Som forvaltere står vi ansvarlige overfor eieren. Det har vi glemt. I skapelsesberetningen fra 1.Mosebok kapittel 1, vers 28 står det:

Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

Vi skal «legge den under» oss, og «råde over» den, men Gud har ikke overdratt eierskapet til oss. Når Gud i stor grad er fjernet fra vår kollektive bevissthet, har mennesket selv inntatt tronen som den øverste på jorden. Den forvaltningen vi står for, blir da overlatt vårt eget forgodtbefinnende. Vi blir mest opptatt av vår egen kortvarige nytte, fremfor å tenke langsiktig. Konsekvensene av det ser vi nå. Når dagen kommer vil vi bli stilt til ansvar. Rekker vi å gjøre noe i tide?

God søndag