18. aug, 2019

Søndagsrefleksjoner - Kraft til å bære

Riksaviser forteller av og til om helbredelsespredikanter som lover og mener de kan vise til helbredelse av en rekke plager og sykdommer. Det siste tilfellet jeg leste om var en predikant som mente å kunne helbrede Downs syndrom, kortvoksthet og overvekt, det siste med tap av flere titalls kilo i løpet av minutter. Det er lett å avvise dette som løgn og fanteri. Men hvordan kan en person få et slikt rykte på seg at folk tror på det og kommer i strie strømmer?

Snåsamannen har en annen og helt enkel tilnærming. Han har for lengst konstatert at han er utstyrt med varme hender, og har brukt det i mange menneskers liv. Han utstråler ydmykheten selv, og mange kan rapportere om bedring i sykdomstilstand. Men det gjelder ikke alle, og da er også snåsamannen hjelpeløs.

Hvordan kommer vi som er opptatt av dette i rette med spørsmålet om helbredelser, når det fortsatt er så mye plager blant oss? Hvis det fortsatt skjer spesielle helbredelser, og det er mye som tyder på det; hvorfor skjer det med noen og ikke andre? Er det fortsatt mening i å be om at sykdom leges, og plager fjernes, selv om det ikke skjer noen forandring?

Jeg har tenkt mye på dette, fordi det er mange som ber inderlig om at mennesker skal klare kampen mot kreft, utså annen alvorlig sykdom og andre plager, og få et godt liv videre. Mye bønn synes bortkastet. Kanskje Gud tenker annerledes? Kanskje han bare gir oss glimt av himmel gjennom de helbredelser som faktisk skjer? Kanskje han inderlig godt vet at normalen i den menneskelige tilværelsen også inneholder plager?

Jeg tenker at Gud har satt i gang skaperverket med noen lover og regler. En av disse er at alt liv er begrenset. Vi mennesker skal ikke leve evig her på jorda. I dette livet er døden et faktum, og med den følger også alderdom og sykdom. Det er på en måte naturens gang, og er den normalen for alt liv som ligger i skaperverket. Liv fødes, vokser, modnes og dør; ikke bare blant mennesker, men også blant dyr og planter.

Hva skal vi da be om hvis vi ikke ber om å bli fri fra sykdom og plager? Kanskje det viktigste som overskriften antyder, er å be om kraft til å bære og leve det livet vi har. Det livet som kan inneholde gode dager og flotte opplevelser, men som også kan inneholde plager, sykdom og død. Hvordan få kraft og visdom til å leve livet i det perspektivet? Kanskje den viktigste helbredelsen er å få den kraften, slik at livet får meningsfullt innhold med de rammene det har for hver enkelt av oss?

I januar 2013 skrev jeg et dikt om dette, som jeg avslutter med her:

Eg må bæra

Eg må bæra livet

På eigne skuldrar

Eg må bæra det sjølve

Eg må bæra dagane

Som kjem ein for ein

Eg kan ikkje flykta

Eg vil bæra gleda

Gripa ho heilt

Vi har lov å nyta

Eg må bæra det vonde

Som dagane gjev

Eg kan ikkje komma unna

Eg må bæra framtida

Slik ho kjem

Det er ikkje nok å drøyma

Eg må bæra børa

Med alt den inneheld;

Av det å væra menneske

Men eg kan ikkje bæra

Lagnaden for livet mitt

Ein Far ventar i det evige

God søndag