1. sep, 2019

Søndagsrefleksjoner - Vellykket

Er det noe som mennesker av vår tid higer etter, må det være å lykkes. Et vellykket liv ser ut til å stå høyt på manges ønskeliste. Hva det betyr, kan være forskjellig for den enkelte. Men at det betyr mye, er det nok ikke tvil om.

Malen for vellykkethet er ikke vanskelig å finne. Reklame og ikke minst sosiale medier setter standarden. En slank og veltrent kropp, et tiltalende utseende, en god familie som trives sammen og støtter hverandre, gode venner, et flott hus med tilhørende velstelt hage og ikke minst en karriere i et yrke som betyr noe. Det er med andre ord det vi kan se hos hverandre, som teller.

Men hva med det vi ikke ser? Hva om et vellykket ytre, skjuler et rotete indre? Hva om fasaden på Facebook ikke gjenspeiler de faktiske forhold? Hva om venner egentlig er bekjentskaper til bruk i festlig lag, og som ikke betyr noe for oss personlig? Hva om vårt vellykkede ytre, skjuler mye som vi ikke har lykkes med og er redd for å vise fram?

Hva med de menneskene som har en livssituasjon som plasserer dem utenfor det som regnes som vellykket i samfunnet? De som ikke har en veltrent kropp, eller et tiltalende utseende. De som ikke har en familie som fungerer godt sammen, men heller er preget av vedvarende konflikter. De som ikke har gode venner, men er plaget av ensomhet. De som ikke har et flott hus eller en velstelt hage, men som endelig har klart å skaffe seg en liten leilighet. De som ikke har lykkes å skaffe seg et flott yrke, men en lavstatusjobb som så vidt gir nok penger til de daglige utgiftene.

Hva med de som har kroniske lidelser eller begrensninger som sterkt påvirker deres hverdag? De som lider i det skjulte med plager som ikke synes. De som har psykiske lidelser som gir frykt for å være blant folk. De som er psykisk utviklingshemmet og er avhengig av hjelp for å klare seg. De som er avhengig av rullestol eller andre hjelpemidler for å takle hverdagen.

Hva med barn og ungdom som gradvis oppdager hvilke krav vi som samfunn setter til det å være vellykket? De som står foran speilet på badet og sammenligner seg med den flotteste gutten eller jenta i klassen eller på insta, og føler at de faller gjennom. De som ikke er gode i fotball eller sport, slik som «alle» andre. De som ser seg blind på alle de vakre i sosiale medier, og drømmer om å bli som dem. De som tror at målet for alle er å bli skuespiller, blogger eller influenser.

Hva er det så å være vellykket for dem som faller utenfor vellykkethetens målestokk? De som vi bevisst eller ubevisst ikke regner med i det pulserende samfunnet. De som mener at de er til byrde for samfunnet fordi de trenger hjelp. Kan vi snakke om det å være vellykket for dem?

En årsak til at vi har fått et samfunn av ytre vellykkethet er sammenligningens pris. Vi setter en standard, og sammenligner oss med den. Vi reflekterer ikke over at det er det vi gjør, men tar denne standarden som en fasit. Vi sammenligner oss med dem som ytre sett er de mest vellykkede. Vi tenker ikke på at alle har områder der vi sliter, der vi føler at vi ikke lykkes. Vi ser det jo ikke, for det holdes skjult bak vellykkethetens alter.

Vellykkethetens målestokk er nådeløs. Hvis vi tar den på fullt alvor, er det mange av oss som faller utenfor. Da har vi skapt et samfunn som er overflatisk og knapt levelig. I ytterste konsekvens er individualismen satt i førersetet, og fellesskapet er borte. Et slikt samfunn ønsker jeg ikke. Og et slikt samfunn er det nok få som ønsker seg. Kan det være en annen måte å tenke på når det gjelder å være vellykket, som kan være til hjelp for flere av oss?

Jeg kan tenke på en annen måte når det gjelder sammenligning. I stedet for å sammenligne meg med andre, kan jeg sammenligne meg med meg selv. Jeg kan se om det har skjedd noe med meg. Om jeg våger noe nå, som jeg ikke torde nærme meg tidligere. Om jeg har lært meg noe, som jeg ikke klarte før. Om jeg har snakket med noen, som jeg aldri tidligere har møtt. Om jeg har begynt på veien å realisere en drøm som jeg har tenkt på lenge. Om jeg mestrer noe som jeg ikke mestret før. Kanskje det er en bedre målestokk på å være vellykket; at jeg tar i bruk de ressursene og mulighetene som jeg har fått tildelt.

Mennesker som arbeider med å mestre innenfor sine egne muligheter og begrensninger, kan være på vei til å bli vellykket.  De som sammenligner sin nåværende situasjon, med hvordan det var tilbake i tid og ser positiv endring, kan slikt sett være i ferd med å lykkes. På denne måten kan en rullestolbruker lykkes i like stor grad som en skuespiller. En psykisk utviklingshemmet kan lykkes i like stor grad som en direktør.

I siste instans kan heller ikke dette være et kjennetegn på mennesket. Hvis vi tar inn over oss at Bibelen har rett når den sier at menneskene er skapt i Guds bilde, har vi belegg for å si at vi er gode nok akkurat slik vi er. At selv mennesker med det kraftigste handikap er like mye verdt som Kongen, statsministeren, skuespilleren eller bedriftslederen. At menneskeverdet er det som skulle sette standarden for det å være vellykket. At vi klarer å se forbi alt det ytre, og prøver å finne den skatten som skjuler seg i det enkelte mennesket. Både den ytre vellykketheten og den tilsynelatende ytre mislykketheten hindrer oss i å se menneskene. For Gud ser ikke etter om et menneske er vellykket, for å være elsket. Mennesker er vellykket i seg selv, fordi det er en Guds skapning.

God søndag