27. okt, 2019

Søndagsrefleksjoner - Innenfra

Avisartikler kan være en god kilde til søndagsrefleksjonene. To artikler den siste uka er av en slik art.

Først intervju med Stjernekampdeltakeren Sondre, den brune og blide, som han karakteriserte seg selv. I intervjuet i avisen Vårt land sier han bla at han ønsker å vise fram den uperfekte sida av seg selv. Han sier videre: «Jeg kommer til å fortsette å gjøre feil, og sånn er det å være menneske. Å være perfekt hele tida, tynger for mye».

I en artikkel i Klassekampen omtales kroppsfengselet særlig kvinner kan oppleve, når de måler seg med reklamens og samfunnets «perfekte» standard. Forfatteren Eva Tryti skriver: «Jeg deler mer enn gjerne de teknikkene som kan hjelpe hver enkelt - til å oppleve seg selv innenfra igjen, bebo seg selv på en normal måte igjen, til å bedre sitt kroppslige selvbilde, til å utvikle selvempati og selvrespekt». Hun avslutter artikkelen med følgende utsagn: «Og det virkelig vakre, mener jeg … er vakkert på en enkel, ydmyk måte, med skjevheter og feil, så man lærer å forstå at ingenting er perfekt og heller ikke skal være det».

Etter disse artiklene stilte jeg meg selv spørsmålet om hva det er som gjør at vi har et indre bilde av menneskene som perfekt skapte? Et menneske med de rette proporsjoner og former, og helst med hvit, nordisk hud og god nordisk stamtavle? Hva er det som gjør at jeg automatisk og intuitivt tenker at «han var ikke spesielt pen» når jeg ser et annet, helt normalt menneske? Hvem i all verden har sagt at et menneske skal være akkurat slik vi har blitt opplært til å mene er pent? Jeg vet ikke. Men jeg tror at de fleste av oss må innrømme at vi har et indre idealbilde av hvordan mennesket skal være.

Jeg redd at reklame er sterkt medvirkende til dette opinionsdannende idealbildet. Vi tenker ikke over det, men vi pumpes fulle av bilder av mennesker med «idealmål». Mennesker med et utseende som gir positive assosiasjoner til og framhever det produktet som skal selges. De aller fleste av disse menneskene er velproporsjonerte og vakre av utseende. Helt vanlige mennesker med mer eller mindre synlige skavanker finner vi sjelden; de bidrar jo ikke til salget av det reklamen skal fremme. Og så er vi så lettlurte at vi tror at de vakre idealmenneskene er slik mennesker skal og bør være.

En ting er at vi voksne kan håndtere dette. Vi vet jo etter noen års erfaring at det reklameskapte idealbildet omtrent ikke finnes i virkeligheten. Men ungdom uten erfaring kan lett gå i fella. Det kvinnekroppsfengselet som artikkelforfatteren over viser til, kan bli resultatet. Og det gjelder ikke bare jenter; gutter kan slite like mye med kroppen sin. Idealbildet er tøft for dem også.

Et slikt idealbilde kan også føre til at alle som avviker fra dette, fort kan stemples som spesielle, og bli mobbeoffer. Det har jeg opplevd selv. Jeg er ikke født med en perfekt kropp. Jeg var stor, tung og treg, og fikk høre det med ulike ukvemsord i oppveksten. Jeg trivdes ikke i min egen kropp, og likte ikke speilbildet jeg så. Det førte til at jeg trakk meg bort, hadde få venner, ble ensom og brukte mest tid i eget selskap.

Hvordan kommer vi så i rette med dette i hverdagen? Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å trives i vår egen kropp, og bli trygg nok til å være den vi faktisk er? Forfatteren i artikkelen innledningsvis beskriver det slik: «….oppleve seg selv innenfra igjen, bebo seg selv på en normal måte igjen, til å bedre sitt kroppslige selvbilde, til å utvikle selvempati og selvrespekt». Dette er lettere sagt enn gjort når samfunnet og andre mennesker snakker og tenker negativt om avvik fra idealbildet. Likevel kan jeg gjøre et forsøk. Jeg kunne jo starte med å bruke mindre tid foran speilet. Jeg kunne slutte med å studere alle kvisene, den store kroppen, skrukkene, rynkene, og pløsene under øynene. Jeg kunne la være å kritisere meg selv for den kroppen jeg har. Jeg kunne heller forsøke å si til meg selv: Dette er meg. Slik er jeg, og slik kommer jeg til å være. Jeg må gjøre det beste ut av det utgangspunktet jeg har fått. Jeg kunne fokusere på de tingene som jeg kan gjøre noe med, og la resten ligge.

For meg var det et annet område som ble av avgjørende betydning. Jeg kom inn i et kristent miljø. Der opplevde jeg å bli sett og tatt på alvor som den jeg var. Der var det ingen som målte meg mot en standard som var umulig å leve opp til. Spørsmålet «Hvordan har du det?» ble inngangen til et fellesskap og en tro som gradvis ga meg trygghet som menneske. Som ga meg en grunnmur å bygge livet på. En grunnmur som har vært solid, og ikke har blitt ødelagt av alle de stormkastene som livet har bydd på. En grunnmur som har gitt meg fundamentet for å kunne «bebo meg selv innenfra».

Jeg var på retreat en gang. Der var vi stille og for oss selv i lange perioder. De som har opplevd stille retreat, vet at det tar tid å falle til ro fra det tankekjøret som livet kan innebære. Når det begynte å roe seg, merket jeg noe spesielt. Jeg så for mitt indre en skygge som fulgte meg. En dommer som hele tiden pekte på mine skavanker og svakheter. Heldigvis kom det også en annen skikkelse som sa: «Per Arne, hva er det du driver med. Jeg ofret mitt liv for deg på korset. Der tok jeg på meg alle dine feil, svakheter og nederlag. Men du driver fortsatt og dømmer deg selv. Hvorfor gjør du det? Er ikke det jeg gjorde godt nok for deg?». Jeg ble klar over hva jeg holdt på med, og dommeren gikk slukøret bort.

Sondre sa i intervjuet at å være perfekt hele tida, tynger for mye. Jeg har lyst til å tilføye; å forsøke å være perfekt i det hele tatt, er i praksis umulig. Det er ikke å være perfekt som er målet, men heller å bli den beste utgaven av meg selv. Og da tenker jeg ikke på utseende, men innhold. Det er hvordan jeg bebor meg selv, som er poenget. Det er hvordan jeg bruker mine evner og anlegg som bestemmer om jeg får et godt liv. Det er hvordan jeg ser meg selv innenfra, som avgjør om jeg blir en trygg, åpen person til glede for meg selv og andre.

God søndag