17. nov, 2019

Søndagsrefleksjoner - Mennesker og blomster

Jeg tenker ganske ofte på hvordan det er å vokse opp som barn og unge. Opplever de at det er greit, trygt og at de har frihet til å utfolde seg? Eller opplever de rammer og forventninger som ikke passer dem eller som ødelegger for deres livsutfoldelse? 

Jeg har lenge håpet at de fleste kjenner på trygghet innenfor gode rammer, at de har støttende voksenpersoner rundt seg og at de samtidig får utvikle seg ut fra den personen de er. Nå er jeg ikke lenger så sikker. Bakgrunnen er en utredning som ble lagt fram sist uke av UngiDag-utvalget. Der går det fram at stereotype kjønnsroller er den største likestillingsutfordringen for barn og unge i Norge i dag. 

Ungdommer på en videregående skole i Trondheim ble spurt om forventninger til gutter og jenter. Både gutter og jenter svarte det samme:

Jentene skal være flinke på skolen, morsomme, være gutters hjelper, ikke være dominerende, ikke ta ledelsen, være følsomme, søte, pene, sexy, ha former – men fortsatt være små, godt trente og sminket.

Guttene skal være praktisk anlagt, kunne skifte vinterdekk og bytte batteri, være gode i fysiske fag, ikke være nerd, ikke bry seg om karakterer, være bråkete og ta mye plass, ikke vise følelser, skal representere familien, være sporty, muskuløse, store og sterke og maskuline. 

Dette er den verden ungdommen selv beskriver at de lever i.

Hva slags menneskesyn er dette? Og ikke minst; hva slags samfunn har vi skapt?

Kan vi da med rette fortsatt si at Norge er et av verdens mest likestilte land? 

Mine umiddelbare tanker er at hvis disse holdningene og rolleforventningene er rådene, må det skape mange tapere blant barn og unge. For her det visst bare plass til rosa jenter og blå gutter. Følsomme gutter og praktiske jenter faller gjennom. Jenter med lederevner og nerdete gutter likeså. Gutter som er dårlige i sport og jenter som ikke er veltrente og sexy, passer ikke inn. For ikke å snakke om flinke gutter eller kjedelige jenter. Hvis jeg var ung i dag, ville jeg høyst sannsynlig vært en slik taper. Og jeg er redd mange med meg, hadde vært i samme situasjon. 

Er det rart at det er mye psykiske plager blant barn og unge? Er det merkelig at unge tester ut ytterpunktene av sin seksualitet? Er det overraskende at lærere rapporterer om problemer på skolen? Er det rart at ungdom velger å kjempe imot disse trange rollene? 

Det skulle ikke være nødvendig at barn og unge må kjempe mot urealistiske og stereotypiske rollemønstre. Barn og unge skulle få være nettopp barn og unge. De skulle få bruke tid på å finne ut av hvem de er, hvem de liker å være sammen med og hva de liker å drive med, uten at vi voksne skulle sette merkelapper på om det passer seg. Jentete gutter og guttete jenter skulle få være akkurat det. Praktiske jenter og nerdete gutter skulle få utvikle nettopp de evnene de har. Alle skulle gis rom til å utvikle seg til å bli den personen som de er skapt til å være.

For det finnes et alternativ til trange rollemønstre. Det finnes en annen måte å se mennesker på. Vi kan se på mennesker som fargerike blomster. Sist sommer hadde vi mange fantastiske blomsterenger. Var alle blomstene like? Nei. Det var faktisk alle ulikhetene i blomstene, alle variasjonene i farger, former, høyde og lukt som gjorde enga så flott. Tenk om vi på samme måten kunne sett stort på hudfarge, kroppsform, høyde, hårfarge, stor og liten kropp? Tenk om vi kunne hatt variasjonen for øye, ikke ensrettingen? For det hadde vært dritt kjedelig hvis alle blomstene var prikk like. Det hadde vært trist hvis blomsterenga besto bare av blåklokke og rødkløver, selv om de også er fine. Tenk om vi kunne gått på oppdagelsesferd blant hverandre for å finne ut hvem vi er, hva vi ønsker og hva vårt bidrag til alles beste kunne være?  Tenk om vi klarte å legge bort det indre bilde av hvordan gutter og jenter liksom skal være, og bare blir kjent med det mennesket vi har foran oss akkurat nå?

For mange år siden var jeg på leir for psykisk utviklingshemmede sammen med andre familier. Der så jeg variasjonen, den frodige variasjonen. Og der var det lov å være annerledes; å skille seg litt ut. Det ble inspirasjonen til følgende dikt:

Langs veikanten

Jeg så en vakker prestekrage

I Guds egen blomsterhage

Langs veikanten et sted;

Et uttrykk for Guds fred?

Revebjelle, markjordbær

Var der også, hver især

Sommerfugl og løvetann

Gud, han er ikke sann!

Rød og vakker kløvereng

I fargeglade blomsterseng

Blåklokker og natt og dag;

Gud, han kan sitt blomsterfag

Grøftekantens blomsterhage

Er nettopp slik som Gud vil ha det

Må du og jeg av blomsten lære

At sammen er vi skapt å være.

God søndag