24. nov, 2019

Søndagsrefleksjoner - Sekularisering og tro

Mange kristne registrerer at samfunnet fjerner seg fra den kristne kulturarven på flere områder, og er bekymret for det. Tiden da kirken og bedehuset var sentrale og selvfølgelige institusjoner i alle bygder og byer, synes å være over. Samfunnsendringer sees ikke lenger i lys av en kristen forståelse. Dette er uttrykk for sekularisering.

Jeg husker første gang jeg hørte en politiker hevde at sekularisering var av det gode. Jeg skvatt til, og tenke: Det kan han ikke mene. Men jo, det gjorde han. Jeg tenkte lenge på hva det betydde, og kom etter hvert til at det kanskje ikke var så dumt.

Sekularisering bidrar til et samfunn etter andre regler enn de tradisjonelt kristne (eller kanskje heller kristelige, for et samfunn kan neppe være kristent). Et godt, sekulært samfunn åpner imidlertid opp for at det er noe som heter tro, og legger til rette for det. Det gjør vi i Norge. Grunnloven knesetter et prinsipp at vi har en folkekirke, og at andre tros- og livsynssamfunn blir støttet økonomisk på samme måte som folkekirken. Det ivaretar religionsfriheten og menneskets rett til å ha og utøve en tro, og bra er det.

Innvandringen har ført til at vi de senere årene har fått mange flere trossamfunn. Samfunnet har blitt mangfoldig, og det er krevende for et «gammelkristent» samfunn å romme alle dem som hevder sin selvfølgelige rett til å utøve en tro og et livssyn. God praktisk gjennomføring av Grunnlovens bestemmelser blir å så måte viktige. Her er vi på god vei, synes jeg.

Hva innebærer så dette for troen? Blir det noen forskjell? Troen er i utgangspunktet et personlig anliggende, men utøves i fellesskap med andre. Troens uttrykk i det offentlige rom er imidlertid oppe til debatt. Nyhetsankeret i NRK som brukte kors under sending, ble mye diskutert. Bruk av hodeplagg for muslimer likeså. Kvinnens manglende hilsen på kronprinsens utstrakte hånd, ble sterkt kritisert. Slike debatter må vi tåle. Det kan være nødvendig å ikke akseptere uttrykk for tro, hvis det strider med de verdier vi er enige i at det norske samfunnet skal være tuftet på.

I stadig større grad er det norske samfunnet sekulært, det vil si frikoblet fra den kristne troen. Noen grunnleggende verdier danner likevel fundamentet for samfunnet, så som menneskerettigheter og barnekonvensjon. At disse verdiene stammer fra en kristen tankegang, trenger vi ikke snakke så høyt om. Jeg tenker at et sekulært samfunn som det norske er av det gode, så lenge det ivaretar alles rett til religionsfrihet og -utøvelse. En utfordring er kanskje om vi fortsatt kan kalle Norge for et kristent land.

En skulle tro at den samfunnsutviklingen via har hatt, kunne være en trussel for den kristen tro. Vi kan se noen tegn til dette, ved at søkningen til gudstjenester i Den norske kirke er for nedadgående. Noen kristne vil også peke på at gjeldende ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile ektepar, er eksempel på det samme. Andre vil peke på at likestilling mellom kristendom og andre religioner også viser at vi fjerner oss fra kristentroen. Hvis en tar utgangspunkt i at samfunnet skal organiseres i tråd med Bibelsk lære, kan jeg forstå at noen ser vårt nåværende samfunn som en trussel. Personlig er jeg imidlertid svært usikker på om vi noensinne kan se en slik «bibelsk» samfunnsorden, og jeg er heller ikke sikker på om vi ut fra Guds ord kan hente ut en slik ordning til bruk i dag.

Tro på Gud er heldigvis ikke avhengig av bestemte former. Den er også svært livskraftig, og ikke avhengig av bestemte samfunnsordninger. Jeg tror troens livskraft henger sammen med at mennesket er født med en religiøs lengsel. Vi er ifølge Bibelen «født i Guds bilde» og trenger derfor noe utenfor oss selv å sette vår lit til. Denne lengselen er der i livets grunntone, og leter etter veier ut. Hvis noen former føles for trange, finner den andre. I dag ser vi tendenser til det. Unge snakker om Gud på en helt annen, og mer selvfølgelig måte enn eldre generasjoner. Og gudslengsel og gudstro er tydelig til stede i ulike deler av kulturlivet, uten at noen synes det er merkelig. Det kan se ut som troen i dag kanskje viser seg sterkest utenfor de kirkelige sammenhengene, enn innenfor.

Kanskje et sekulært samfunn er av det gode, hvis samfunnet aksepterer og støtter opp under religionsfriheten. Da kan trosutøvelse og et sekulært samfunn leve godt side om side. Det er heldigvis situasjonen i det norske samfunnet.

God søndag