15. des, 2019

Julerefleksjoner - Bare glede til jul?

Desember er her med lys inne og ute, adventpynt og etter hvert julepynt. Ventetiden og mørketiden fram til vi kan senke skuldrene julaften, inneholder lys og varme. Julemesser, juleavslutninger og julefester rammer inn en tid med forventning om glede. Familiene skal etter hvert samles til julefeiring og ha det hyggelig sammen. Vi prøver å løfte blikket og gi oppmerksomhet til den andre med samvær og gaver. Barnas forventninger er store. Alt skulle vel da ligge til rette for en god jul?

Men så inneholder denne tiden også noe annet. Inngangen til desember kan medføre høye skuldre. En gryende panikk over alt som skal ordnes til jul, kan bre seg. Alle juleavslutninger på skoler og i barnehager, alle som skal huskes på med store eller små gaver og alt som må ordnes før julaften kommer, krever mye energi. Bare tanken på alt som skal gjøres kan gi stress så det holder.

Selv om jeg ikke kjenner på dette stresset, kjenner jeg på noe annet. Jeg både gleder og gruer meg til jul. Jeg kjenner at tida fram til jul inneholder mange motstridende følelser, og at jeg er litt sårbar. Jeg registrerer at det skjer, men vet ikke helt hvorfor. Det kan hende at årsaken er alt det som har skjedd tidligere i vår familie i jule- og nyttårshøytiden. Det vonde som er knyttet til alvorlig sykdom og rus. Men det er kanskje ikke bare det. Kanskje det er mer allment.

Følelsene og sårbarheten kan også ha noe å gjøre med at minnene blir så tydelige. Minnene om tidligere julefeiringer. Og særlig minnene om de som var blant oss, men ikke er det lenger. Om bestemor og bestefar, ektefelle, barn ja til og med barnebarn. De som skulle vært her, og delt våre gleder. Nå kan vi ikke dele gleden med dem lenger.

Følelsene i førjulstida kan også variere med forventningene. De sier at i jula, jo da skal det være glede. Vi kjøper gaver som vi håper vil glede den andre. Vi lager god mat, ofte i overflod; for nå skal vi kose oss. Vi pynter huset både ute og inne, med lys og hjerter og flagg. Vi kjøper juletre som vi pynter og etter tradisjonen skal gå rundt, og synge julesanger. Alt ligger til rette for at de som kommer inn i huset skal kjenne på varmen, hyggen og kosen. Vi gleder oss til å være sammen.

Så får vi det ikke helt til. Det er så mye som kan skygge for gleden. Kosen kan bli overflatisk, og kanskje litt krampaktig og påtatt. Gamle konflikter ligger og ulmer. Oppdelte familier feirer hver for seg. Å få til gode avtaler om mine, dine og våre barn tar det meste av kreftene. Savnet av de som ikke er sammen med oss lenger, blir sterkt. Det som kunne vært, men ikke ble, kommer så tydelig fram. Alt det vonde som tidligere skjedde rundt juletid, kommer over oss. Og ikke minst; noen kan kjenne på sårheten og ensomheten fordi det ikke er noen å feire jul med, noen å dele julegleden med.

Hvordan feirer vi så en slik jul, som ikke bare har glede i seg?

Jeg tenker det første vi kan gjøre, er å erkjenne at det er dette jula er; følsom og sårbar. Vi kan ta på alvor våre følelser, og legge opp til en julefeiring som er best mulig for dem i familien som ønsker å være sammen. Vi kan være realistiske og tenke at vi ikke klarer å løse opp i alt det vonde og vanskelige som har skjedd over kanskje mange år. Vi kan stille oss spørsmålet hvordan vi får til en julefeiring, tross alle gamle hendelser og konflikter, trass i alle savn og all sorg som vi kan kjenne på. Vi kan som voksne kanskje først og fremst tenke på barna, og legge vekk gamle, kanskje gjentakende konflikttema for noen timer eller dager. Vi kan legge bort det som er urealistisk, droppe tanken på hva andre vil si, og rett og slett gjøre det beste ut av det vi tross alt har.

Noe annet vi kan gjøre, er å se oss rundt. Er det noen som kunne trenge et sted å feire jul? For er det noe som er sårbart på denne tiden, er det å sitte alene på julaften kanskje det verste. Julen som er fellesskapets høytid, blir vanskelig når det ikke er noen å dele julens gleder med. Vi som har noen å være sammen med, kan dekke på til en person ekstra rundt spisebordet og tenke gjennom på forhånd hvem det skulle være. Det kan bli en god opplevelse for alle.

Så har kanskje vår følsomhet og sårbarhet også en bakgrunn utenom vår egen. Den første jula med det lille, ubeskyttede barnet i dyras matkrybbe, var også sårbar. Maria og Josef var sikkert fulle av følelser og bekymringer for hvordan dette skulle gå. De fikk jo ikke engang plass inne hos menneskene, men måttet ta til takke med en stall. Gud kom til verden gjennom et sårbart lite barn, for at menneskene skulle finne håp og få mulighet til et godt liv i samvær med hverandre og med Ham.

Jula er følsom og sårbar når vi mennesker skal planlegge for hygge og glede, og vi ikke får det til. Likevel ligger julas kanskje viktigste verdi, nettopp i det å være sammen, tross alt. For som sønnen min sa det nylig: «Det er jo ikke gavene som teller. Det er jo det å være sammen!» Hvis vi erkjenner at vi er uperfekte mennesker med våre feil, savn og nederlag, og vi klarer å se litt stort på det samme hos den andre, kan kanskje samværet i jula bli ærligere.

Med julehilsen

Per Arne Sandvold