5. jan, 2020

Nyttårsrefleksjoner - Livsveven

De første glimt av et nytt år har vist seg. Det meste som skal skje i året 2020 er imidlertid fortsatt i det skjulte. Det er både skremmende og spennende. Men mest av alt tenker jeg at det er en beskyttelse. For hvordan hadde det vært å vite om hendelser på forhånd? Både det som er godt og det som er vondt og vanskelig? Hvis vi visste om det gode, hadde vi ikke lenger noe å glede oss til. Hadde vi visst om det vonde og vanskelige, ville vi brukt tiden til å grue oss. Beskyttelsen tvinger oss til å leve i det øyeblikket vi har.

Hvordan skal vi da tenke om dette livet? De av oss som har levd en stund, vet at ingen går umerket gjennom det. Vi har alle fått både gode og vonde merker med oss etter som årene har gått. Hva har så disse merkene gjort med oss? Noen av dem er varige fysiske skavanker som vi må leve med. Andre merker er mer midlertidige, i den forstand at de plager oss en periode, for så å gå over. Noen merker er synlige, som også andre kan se eller merke. Andre er usynlige, og forblir private.  

Uten å undervurdere de fysiske merkene og hva de kan føre til, våger jeg likevel å si at det er de usynlige som plager oss mest. De sårmerkene som er påført av andre mennesker. De plagene som vi bærer uten at vi har skyld i det. Eller like ille, de som vi har påført oss selv i vår egen dumskap. Forskyldt eller uforskyldt; jeg tenker på de usynlige, psykiske sårmerkene som vi bærer med oss hver eneste dag. De som preger oss mer enn vi liker å innrømme. De som vi ikke får ut av kroppen, fordi opplevelsene de ble skapt av, er så sterke. De som vi flykter fra, fordi vi ikke vet hvordan vi skal håndtere dem. De som vi bruker mye krefter på å dekke over eller fortrenge.

Jeg tror at mange mennesker, kanskje alle, har ett eller flere psykiske sårmerker som andre ikke ser, men som de like fullt er preget av hver eneste dag. Hva skal vi gjøre med dem? Eller, er det noe å gjøre med? Jeg tenker at det er med dette som med det meste annet som er skjult; så lenge det får være i det skjulte har det en tendens til å vokse og kanskje komme ut av kontroll. Et viktig botemiddel er derfor: snakk om det. Ikke til alle og enhver, men til en du stoler på. Det ligger mye bearbeiding i å sette ord på det du tenker og føler. Et første skritt i den retningen, kan gi godt håp for det nye året.

Men før jeg helt mister tittelen; hva har dette med livsveven å gjøre? En vev er sammensatt av mange tråder. Etter hvert som veven vokser kommer nye tråder til, uten at de gamle forsvinner. Det er lyse tråder for glede og gode dager, og det er mørkere tråder for det som er vondt og vanskelig. Summen av alle vevde tråder er livet.

Det vi ser i møte med andre, er kanskje bare den siste tråden. Den tråden som veves i det øyeblikket vi møtes. Men alle de andre trådene er der like fullt, selv om de ikke synes. De er like mye en del av deg og meg som det vi ser. Til sammen gjør dette at livet til de menneskene vi møter, og livet vi selv har, er mye mer komplekst enn det er mulig å observere. For meg er dette grunnen til at møter med mennesker, blir spennende. Særlig øker spenningen når samtalen varer, og kommer inn på eksistensielle tema. Da er det viktig å tenke på at det vi får del i, i slike samtaler, er verdifullt, og må behandles med varsomhet.

Skal vi våge å dele det som er vanskelig, må vi kjenne på en trygghet. Vi må være sikre på at det vi deler, ikke blir misbrukt. Dårlige erfaringer med dette, oppmuntrer ikke til å dele mer. Det er likevel en som aldri misbruker åpenhet. Den Gud som skapte oss, er med oss i alt som skjer. Også når det ser ut som mørkest, er han der. Han er med i alle tråder i vår livsvev.

For noen år siden fant jeg et dikt på www.dikt.org. Det er kalt livsveven, og er skrevet av en ukjent forfatter. Diktet passer godt å ta fram ved et årsskifte, og med dette diktet ønsker jeg alle mine trofaste lesere riktig godt nytt år!

Ikke før veven har stilnet,

og skyttelen sluttet å gå,

vil Gud trekke teppet til side,

og la oss riktig forstå.

At også de mørke tråder

Så vel som de lyse bånd,

var helt nødvendig for mønstret

i Mesterens mektige hånd.

God søndag, og godt 2020