19. jan, 2020

Søndagsrefleksjoner - Oss og de andre

Jeg synes jeg ser noen trekk ved samfunnet vårt som jeg ikke liker.

Av alle ting var det NAV-skandalen som satte meg på tanken. For meg viser denne saken noe mye mer enn at noen titalls personer har fått feil vedtak og har blitt feil dømt. Selv om det har medført mye lidelse for dem det gjelder, mener jeg denne saken er mye større og mer generell.

I debatten etter at skandalen var avdekket, mente noen å kunne påvise en holdning av mistenksomhet fra saksbehandlere i NAV mot de som trenger hjelp. Jeg tror ikke vi skal avgrense en slik holdning til NAV. Jeg tror den kan gjelde mange. Uttrykket «naver» sier noe om det. Hvorfor er det så vanlig å omtale de som trenger hjelp som noen som «går på NAV»? Sniker det seg ikke inn en tanke om at de utnytter systemet, at de egentlig er late, og ikke gidder å jobbe eller at de tjener like godt med ytelser fra NAV som de ville hatt i jobb?

Hvis vi kobler dette til innvandrere, blir ikke saken bedre. For etter påstander særlig på sosiale medier, er de jo ikke reelle flyktninger, men heller økonomiske flyktninger som ser til Norge som det forjettede land. Flere mener de kommer for å utnytte systemet, og ødelegge det samfunnet vi har bygd opp.

Slik tenker jo ikke jeg, sier du kanskje. Det er godt mulig jeg overdriver i min beskrivelse. Likevel tror jeg at hvis vi kjenner etter, må flere av oss innrømme at jo, det kan være noe i det. Vi kan ha blitt dratt med i og bidratt til en holdning av mistenksomhet.

Hvis en slik holdning får vokse, er ikke veien lang til å sette stempel på «de andre». I tråd med den rådende sekularisering og polarisering, lager vi oss grenser og skiller, et innenfor og et utenfor. Vi setter grenser mellom oss og de andre. Og de grensene kan bli usedvanlig tydelige på sosiale medier; i såkalte ekkokamre av likesinnede.

Hvis dette med mistenksomhet og grenser mot andre er tilfellet, kan vi lure på hvorfor. Er det frykt for det som er annerledes, eller er det for at vi selv skal ha ryggen fri? Er det usikkerhet i forhold til vårt eget verdensbilde, eller forsvar for det som er «vårt» eller «rett»?

Det finnes en annen måte å tenke på. Vi kan si til oss selv:

Alle de mennesker vi møter er våre medmennesker.

Det gjelder også alle som vi ikke til vanlig er sammen med. Det gjelder også innvandrere, de vi er rykende uenige med. Det gjelder også naboer vi sliter med å forholde oss til, og den eller de som har gjort oss noe vondt. Det gjelder også de arbeidsledige, trygdede og funksjonshemmede, og de som har såret oss.

Alle disse er medmennesker som er del av vårt samfunn og vårt store fellesskap av mennesker. Det mest behagelige for oss, er å sette grenser mot dem vi ikke liker eller ikke orker å omgås. Innerst inne vet vi kanskje at det ikke er rett, men vi gjør det for å forenkle og kanskje beskytte vår egen tilværelse.

Jeg tenker at noe av det som skulle kjennetegne kristendom er at de som bekjenner seg som kristne skulle være en motkultur mot det som ikke er av det gode i samfunnet. I den forbindelse har jeg lenge vært fascinert at noen vers i Paulus brev til Galaterne, kapittel 5: Disse versene viser hva kristne mennesker skulle være preget av i sin livsførsel. Etter en innledende oppfordring om å leve i Ånden, står det fra vers 22:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden. La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet så vi utfordrer og misunner hverandre.

La oss for enkelhets skyld her tenke oss at Ånden representerer Guds egne tanker og holdninger, som er en oppfordring for oss til å følge. Ifølge den kristne tro har alle mennesker en ting felles; de er syndere. Det betyr at vi alle feiler i å gjøre det vi vet er rett. Og vi feiler overfor Gud selv, når vi ikke aksepterer eller tar imot hans vilje for oss. Når vi tar imot troen, får denne synden en annen karakter, for da blir vi tilgitte syndere. Gjennom Jesu død på korset som vi leser om i påsken, er vår synd lagt på en annens skuldre. Han tar skylden, og vi går fri. Vi er tilgitt.

Hva fører det til?

Vi kan skifte fokus. I stedet for å fokusere på det som skiller os som menneskers, kan vi fokusere på det som forener. Vi kan aktivt ta i bruk den frukt som Ånden gir: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Det fører også til noe annet: Vi er trygge. Hvis vi tar inn over oss at vi har en som har gått i døden for oss, og som til og med sto opp igjen, kan vi være helt trygge på at denne personen også er i stand til å følge oss gjennom enhver vanske i livet. Vi trenger ikke lenger sette grenser, lage noe «oss» og «de andre». Vi kan i trygghet åpne opp for alle våre medmennesker, bli kjent med dem og utveksle spennende livsfortellinger i gjensidighet.

God søndag