26. jan, 2020

Søndagsrefleksjoner - Vårt indre tomrom

Fredag 17.januar 2020 hadde avisen Vårt land en tankevekkende artikkel om menneskers eksistens. Flere unge munker ble intervjuet; ja, for de finnes faktisk. En av dem tok opp spørsmålet om den eksistensielle fattigdom som han mente at alle mennesker hadde. Jeg har over kalt det for vårt indre tomrom. Hvordan kan det ha seg?

Vi er opplært til å bruke de mulighetene vi har til å realisere oss selv. Vi tar imot mange inntrykk fra samfunnet rundt oss, bearbeider dem og skaper noe nytt med utgangspunkt i det vi opplever. Hver enkelt av oss kan utrette og oppnå mye, eller vi kan oppnå lite, i løpet av et liv. Vi kan leve som kjente personer, eller leve helt i det ukjente der vi pusler med vårt.

I denne selvrealiseringen inngår også å skaffe seg det som samfunnet har å by på. Vi har gjennomgående god økonomi, og omgir oss med ting; mange ting. Og vi vil ha stadig flere ting. Det kalles økonomisk vekst, og våre kjøp blir nødvendig for å opprettholde denne veksten.

I denne veksten ligger også våre drømmer, ønsker og håp. Ønsker om noe nytt og noe bedre. Ønskene og drømmene skaper forventning om glede. Nå skal vi kose oss med det vi har kjøpt. For sent oppdager vi, igjen og igjen, at denne gleden er svært kortvarig. Det vi hadde gledet oss til og kjøpt, skapte bare en kort glede. Forventningsgleden var større enn bruksgleden. Snart er vi på vei til neste kjøp, og så neste og neste igjen. Det stanser ikke, for det finnes hele tiden noe som er nytt og bedre. For fort glemmer vi at slike gleder er kortvarige, når vi jager videre mot neste kjøpsmål. For fort glemmer vi at vi ikke klarer å tilfredsstille vårt innerste rom.

Disse unge menneskene i intervjuet var opptatt av noe helt annet. De var fascinert av Frans av Assissis enkle livsstil. Hans selvoppofrelse var omfattende, og hans ønske om å ha så lite som mulig og leve enkelt, var sterkt. Likevel gikk de lenger i sine betraktninger, når de diskuterte den eksistensielle fattigdom. Midt i en kultur med fokus på å realisere seg selv, må vi erkjenne at til syvende og sist er alt forgjengelig, som en av dem sa. Dette livet går over. Vi skal alle dø, og tar ingen ting med oss. Ingen ting av det vi sanser eller skaper, kan gi oss den tryggheten og gleden vi lengter etter.

Dette er den eksistensielle fattigdommen. Det finnes et rom inne i oss som er tomt. Men for oss kristne er det i dette rommet tillitten til Gud kan oppstå og vokse. Det er en fattigdom, ikke som en mangel, ikke som noe negativt, men noe som er gitt oss som en mulighet.

Frans av Assissi hadde dette for øye: At Gud selv har trådt inn i dette tomrommet. Frans gjorde ikke dette for å fylle tomrommet, men for å erfare det, forklarte de moderne munkene.

Nok om munkene. Hva med oss? Kjenner vi på et tomt rom i oss, som ingen ting vi kan kjøpe eller andre mennesker vi møter, kan fylle? Kjenner vi at uansett hvor mye nytt og fint vi klarer å skaffe oss, blir vi aldri fornøyd? Og når vi i disse klimatider ser at vi ikke kan fortsette med vårt forbruk som før; hva gjør vi da?

Vi kan erkjenne vårt innerste, eksistensielle tomrom. Vi kan se på det som en gave og en mulighet til å fylle det med noe som er helt gratis. Vi kan fylle det med kjærlighet. Ikke kjærlighet som vi selv måtte klare å prestere, men kjærlighet fra den Gud som skapte oss. For hvis han skapte oss med dette innerste tomrommet, er det kanskje fordi han selv ville ha en plass der? Kanskje han rett og slett skapte oss med plass til seg selv?

Det er også en annen måte å se dette på. Jeg har lenge tenkt at menneskene er uhelbredelig religiøse. Uansett hva andre sier om et sekularisert samfunn, synes jeg å se at mennesker har en lengsel i retning noe større; i retning en overordnet mening, trygghet og sammenheng. I vår avsporede verden, søker menneskene denne meningen og tryggheten i overdrevet konsum og kjøpetrang. Men vi blir ikke tilfredsstilt, og jager derfor videre. Det er først når denne søken finner noe uforanderlig og trygt utenfor oss selv, at vår søken gir resultater. Det er først når denne søken retter seg mot Gud, at tomrommet kan fylles med mening, trygghet, takknemlighet og fred. Da kan vår trang til å skaffe oss stadig nye ting, bli erstattet med takk for det vi har. Med et gudfylt rom innerst der inne, kan Frans av Assissis fattigdomsideal gi mening også for oss, og vi kan samtidig bidra til å løse både klima- og miljøkrisa.

Jesus sier ifølge evangeliet etter Matteus kapittel 6, vers 33:

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

Kanskje det er på tide å ta denne oppfordringen på alvor?

God søndag.