16. feb, 2020

Søndagsrefleksjoner - Rot i virkeligheten

I dag har jeg først lyst til å leke litt med ord, for jeg tenker at en overskrift kan leses på mange måter. En måte er å tenke at noe «har rot i virkeligheten». Det er jo betryggende, for da snakker vi om noe som er forankret i virkelige forhold. En annen måte er å tenke at det faktisk er rot i virkeligheten, i betydningen uorden og kaos i det vi kaller sannhet eller virkelighet.

Jeg må innrømme at inngangen til overskriften var en opplevelse av uorden og utrygghet om hva som er sant eller virkelig. Våre tradisjonelle redaktørstyrte medier legger sin ære i å beskrive det de ser skjer eller det som sies av ulike aktører i samfunnet. Det skal med andre ord være trygt å holde seg til disse mediene.

Det virker imidlertid som disse tradisjonelle mediene begynner å miste fotfeste, og ikke helt blir tatt på alvor lenger. Det florerer nemlig mange alternative historier eller «sannheter».  Og de er ofte fremstilt som noe skummelt, noe som skjer i det skjulte, noe som noen holder bevisst skjult og som bare noen få vet om. Disse historiene oppstår når noen mektige menn (oftest) har snakket sammen og bestemt noe som andre ikke vet om. Det kan være knyttet til hemmelige nettverk, som bare noen innvidde er inkludert i. Og påstandene som fremsettes er ofte sterke, dramatiske, eksepsjonelle, utrolige og radikale. Fagfolk på området kaller dette konspirasjonsteorier og de ser tegn til radikalisering, politisk sett både mot ekstreme høyre og ekstreme venstre.  

Dette skaper virkelig rot i virkeligheten. For hva skal vi tro på? Skal vi holde oss til de avisene på papir og nett som vi hittil har stolt på, eller skal vi begynne å ta inn over oss alt det som påstås, ofte i sosiale medier. Skal vi tro det vi ser og hører, eller skal vi ta inn over oss alt dette andre utrolige som påstås?

Et råd fra de seriøse medienes fakta-sjekkere i www.faktisk.no er å være nøye med å sjekke kilden. Den kan være vanskelig å finne, men likevel. Et annet råd er å ikke tro på alt i sosiale medier. Når noe høres ut til å være utrolig, er det som oftest nettopp det. Selv om det er både kjedelig og tradisjonelt, er kanskje det viktigste rådet å holde seg til de serøse, redaktørstyrte mediene.

For hva skjer egentlig med oss hvis det settes spørsmål ved det vi oppfatter som virkeligheten? Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men hos meg skaper det frykt. Hvis jeg tar innover meg alle disse alternative sannhetene, blir jeg redd. Jeg blir redd fordi jeg ikke vet hva jeg skal tro på. Jeg blir redd fordi jeg ikke vet hvem jeg kan stole på lenger. Jeg blir bekymret for en verden der «sannheten» og «virkeligheten» er truet.

I Hoem sine utvandrerbøker uttaler den aldrende Serianna: «Det første som går tapt i en krig, er sannheten». Ja, kriger er det ofte en kamp om informasjon. Falsk eller ekte, brukes den i kampen for å vinne. Det er mange typer krig. Nå kan det virke som det er «virkeligheten» og «sannheten» som det er kamp om. Å få gjennomslag for sin versjon av «virkeligheten» gir nemlig makt. Og denne makten brukes til å kapre følgere, både i bokstavelig og elektronisk betydning.

Det er ikke tvil om at denne kampen om sannheten og virkeligheten i størst grad foregår på sosiale medier. Her er hver enkelt av oss vår egen redaktør, og vi trenger ikke forholde oss til de tradisjonelle medienes «Vær varsom plakat» eller andre regler som redaktørstyrte medier publiserer etter. Vi skriver stort sett det vi vil. Noen overser at det de skriver er offentlig informasjon, og som sådan er underlagt de vanlige bestemmelsene om ytringsfrihetens grenser. Men de bestemmelsene sier lite om forholdet til «virkelighet» og «sannhet».

Hva er det vi opplever? Og hvor vil alt dette føre oss?

Jeg opplever at mye av det som vi har sett på som fast, stabilt og trygt i samfunnet er satt under press. Det er som om grunnlaget for det samfunnet jeg trodde vi hadde, er i ferd med å smuldre bort. Utviklingen har vist at skanse etter skanse i samfunnets moralske pass, er brutt. Det meste ser ut til å være lov. Grenser skal prøves ut, og helst fjernes. Det skal stilles spørsmål ved alt. Intet skal være uprøvd. Menneskets frihet settes i høysetet. Og det ser ut til å bety grenseløs frihet til alt.

Jeg er både redd og forvirret. For hva skal jeg nå basere livet på? Hva skal jeg regne som sant? Og hva skal jeg avvise som usant? Er det i det hele tatt noe jeg kan holde fast i som er varig og trygt?

Jeg kan holde fast i mitt medmenneskes smil, og takk for sist. Jeg kan holde for sant barnebarnets store smil og åpne armer når han ser meg. Det er sant for meg. Jeg kan fortsatt stole på regndråpene i ansiktet, solstrålenes varme og iskrystallenes fantastiske form. Jeg kan ta imot mitt medmenneskes takk for min lille oppmerksomhet. Jeg kan holde for sant det jeg opplever i min nærhet, blant mine medmennesker.

Jeg kan også gjøre noe annet. Som kristen kan jeg velge å stole på det jeg leser i Bibelen. Der finnes ordet «sant» 159 ganger. Paulus skriver følgende i sitt brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8:

8 Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Innerst inne tror jeg de fleste vet hva som er sant, verdt å elske og akte og alt som er til glede og fortjener ros. Selv om vi kan bli forvirret over alle påstander i sosiale medier; den ene mer utrolig enn den andre, trenger vi ikke å la oss lure med. Vi trenger ikke ta inn over oss alt. La oss bruke fornuft, forholde oss rolige og søke trygge kilder.

God søndag