23. feb, 2020

Søndagsrefleksjoner - Frihetens grenser

Det ser ut som om det viktigste ordet i vårt samfunn er frihet. Frihet fra alt som begrenser menneskelig atferd blir satt høyt. Og frihet til å utfolde seg grenseløst på alle livets områder, ser nesten ut til å ha blitt en menneskerett. Jeg ser på dette som et uttrykk for den individualismen som har vokst seg sterkere og sterkere de siste årene.

Frihet er jo et positivt ord. I det ligger blant annet en frigjøring fra gamle og unødvendige grenser, regler og dogmer. Men er all frihet bare av det gode? Kunne det tenkes at det finnes grenser for hvor stor frihet det enkelte menneske kan ha? At det finnes noen andre verdier som kanskje er vel så viktige som personlig frihet?

Vi ønsker alle frihet til å gjøre det vi ønsker og har lyst til. Vi får et problem når denne friheten kun sees fra det enkelte menneskes synsvinkel. Det enkelte mennesket står i fokus. Den enkelte er bare opptatt av sin egen frihet. Frihet har blitt en selvfølgelig rett, og alt som begrenser den enkeltes ønske om livsutfoldelse blir sett på som en uting.

Problemet oppstår når denne friheten støter mot noe annet. For denne type frihet tar ikke høyde for at vi er flere. Den andres rett til en tilsvarende frihet forsvinner. Det kan se ut som om den enkelte lever i sin egen boble; i sin egen verden.  Et gammelt munnhell sier: «Først meg selv, så meg selv og så meg selv igjen. Så min neste hvis det er til mitt eget beste». Flere har kanskje sagt det på fleip, men det er tegn i samfunnet som viser at det er blodig alvor.

Egoismens frihet har mange følger. En følge ser vi når vi får rapporter om at vårt grenseløse forbruk ødelegger jordens ressurser. Når det blir lagt innover oss at vår vestlige livsstil ikke er bærekraftig. Når det blir varslet om alvorlige konsekvenser som hvis de skal løses, vil føre til ulemper for hver enkelt av oss. Når jeg forstår at min frihet til å leve som jeg vil, ødelegger naturen. Når jeg forstår at jeg med uendret forbruk, medvirker til at andre deler av verden blir ubeboelige på grunn av økende havnivå.

Jeg mener det er på høy tid å snakke om frihetens grenser. De grensene som vi er nødt til å sette fordi vi er et «vi», et «oss», der alle medlemmer av menneskeheten fortjener verdige liv. Vi må rett og slett tenke «oss» før vi tenker «jeg». Vi må snakke opp verdien av fellesskap, relasjoner og omsorg for hverandre, og for den andre. Vi må styre våre samfunn med tanke på alle, ikke bare jeg, meg og mitt.

Verden har blitt liten. Vi kan lese om katastrofer i mange deler av verden. Katastrofer som de fleste mener skyldes en natur i ulage. Jordras, flommer og skogbranner og nå sist sandstormer langt ut i havet, som mange mener skyldes at vi for lenge har fortsatt som før. Vi har lukket øynene for advarsler om at dette kom til å skje. Likevel makter vi ikke å ta inn over oss at det er en sammenheng. At det er sammenheng mellom hvordan jeg lever, og lidelsen som andre mennesker påføres. At det er en sammenheng mellom min rett til ubegrenset bilkjøring og flyturer, og en natur i ulage, og som blir mer og mer voldsom.  

Arbeiderbevegelsen har tradisjonelt satt solidaritet høyt. Kristenheten har hegnet tydelig om fellesskapet, der menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret skal være kjennetegn. Disse verdiene er nå under press. Egoismens frihet er i ferd med å ødelegge «det store vi». Den enkeltes rett til fri livsutfoldelse har blitt den nye verdien. Friheten har blitt solidaritetens og fellesskapets fiende.

Vi kan ikke slutte å leve. Og det jeg gjør i mitt liv, kan få følger for andre. Det kan også få følger for naturen, fordi alt forbruk er bruk av ressurser. Grensene for min frihet går der hvor min levemåte går ut over andre. Min frihets grenser går der hvor andre menneskers frihet ødelegges. Grensene for min levemåte er der hvor mitt forbruk ødelegger jordens ressurser og økologiske balanse.

Pave Frans sette dette i sammenheng med at nøkternhet og ydmykhet har gått tapt som gode verdier. Han skiver: «Når ydmykheten går tapt i et menneske, og det så begeistres over å kunne herske fritt over alle ting, da må det ende opp med å volde skade både på samfunnet og miljøet». Han skriver om en økologisk likevekt på tre områder: Den indre - med seg selv, Den solidariske – med andre, Den naturlige – med alle levende vesener, og Den åndelige – med Gud. Dette kaller han økologisk etikk, og balansen sier han krever en økologisk omvendelse. (Hentet fra Laudato Si / Lovet være du. Pave Frans 2015).

Et bibelsøk ga 15 treff på ordet «frihet». Paulus skriver noe om dette. I brevet til Galaterne, kapittel 5, vers 13 står det:

«Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet.»

Og i hans andre brev til Korinterne kapittel 3, vers 17 står det videre:

«Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.»

Dette er en frihet i vårt indre, til å leve i kristentroen, ved Ånden og til å tjene hverandre i kjærlighet. Her er det ikke snakk om en grenseløs personlig frihet, men kanskje heller en indre frihet til å gjøre det gode. En frihet der andre mennesker settes først fordi det er rett og godt.

God søndag