1. mar, 2020
Dagens tema er ikke særlig lystbetont, men ikke desto mindre reelt. Frykt er et reelt fenomen, men trenger ikke ha utgangspunkt i reelle forhold.
Frykt som reelt fenomen har vi når vi som mennesker reagerer på reell fare. Da slår frykten inn og hjelper oss slik at vi ikke blir skadet. Dette er en del av vårt naturlige reaksjonsmønster som har vært til god hjelp til alle tider.
Hvis vi tenker oss om, er det relativt sjelden det skjer at vi utsettes for reell fare. Mye oftere fokuserer vi på innbilte farer, eller farer som svært sjelden blir realitet. Hvordan forholder vi oss til dem? Og hva gjør de med oss?
Frykt kan komme snikende. Når den først har slått rot, kan den være vanskelig å stanse. Frykten ser automatisk etter farer, alle steder. Den tenker alltid at det verste kan skje, akkurat nå, akkurat her, akkurat meg. Den fører til at jeg gjør alle mulige slags forberedelser. Den gir meg ikke fred, fordi det er så mange farer der ute. Om de er reelle eller innbilte, har jeg mistet kontrollen på. Det er best å være forsiktig; sånn i tilfelle. Jeg har jo sett på TV og lest om på nettet at det har skjedd med andre.
Nyhetene forer oss med alt som kan gå galt. Medienes fokus er som oftest det voldsomme, det spektakulære, det usannsynlige og det forferdelige. De setter lyskasterne på det som har skjedd av forferdelige hendelser i en eller annen storby i ett eller annet land. Og forståsegpåere sier at vi aldri kan vite om eller når det skjer også i Norge. Sosiale medier deler historier; den ene mer forferdelig enn den andre. Det trenger ikke være sant alt det vi leser, for de som sprer konspirasjonsteorier kaster seg på. Her har de nemlig en mulighet til å få oppmerksomhet; å finne noen som lytter.
Frykten får næring av det vi hører om og leser om av mulige farer. Frykt næres også av fantasien, og der er det få grenser. I fantasien kan det meste skje, hvor som helst og når som helst. Vi hører ikke på råd som sier at det er lite sannsynlig, det vi frykter. Fordi vi vet at det har skjedd ett eller flere steder, en eller flere ganger, med ett eller flere mennesker. Og det som har skjedd er helt forferdelig.
Frykt er en følelse. En følelse som får næring fra det som er skummelt, forferdelig og ikke minst ukjent. Vi har ikke kontrollen. Helt aktuelt nå er Coronaviruset. Det har nå kommet til Norge. I stadig flere byer er det nå noen som er smittet. Ekspertene sier at de ikke vet så mye om dette viruset. De sier også at det er et forsvinnende lite antall i hvert land som blir smittet, i forhold til hele befolkningen. Helsemyndighetene sier at de har kontrollen, og planlegger for en krise.
Fryktfølelsen min liker ikke dette. For dette viruset har jo tatt livet av mange i andre land! Hva kan jeg gjøre for ikke å bli smittet? Holde meg innendørs og ikke omgås andre? Hamstre varer så jeg har mat hvis vi blir nødt til å holde oss hjemme? Statsminister Erna sier at vi må leve mest mulig som før, og ikke la frykten styre oss. Hvordan jeg styrer mitt liv, avhenger av om jeg lar frykten overta, og isolerer meg helt frivillig, eller om jeg kobler inn fornuften, følger rådene fra helsemyndighetene og lever videre mest mulig som normalt.
Hva gjør så frykt med oss? Vi både reagerer og overreagerer. Vi både beskytter oss og overbeskytter oss. Vi kan få panikk og ende opp med å leve våre liv med forbehold, i tilfelle noe skulle skje. Det er ikke et liv jeg ønsker, og heller ikke et liv som er nødvendig som svar på den usikkerheten som vi lever i hele tiden.
Hvorfor er vi egentlig redde? Vi føler kanskje at vi ikke har kontrollen. Men det har vi heller aldri hatt. Vi har ikke kontrollen over egen helse. Det kan fort komme sykdom. Vi har ikke kontrollen når vi er ute og kjører bil. Det kan fort komme en galning mot oss i feil kjøreretning. Vi har ikke kontrollen over dagen i morgen. Noe forferdelig kan fort skje. Vi har ikke kontrollen når vi er på flyreise eller ferietur. Flyet kan dette ned, og det kan være mange potensielle skurker eller terrorister i det landet og den byen vi besøker. Kanskje vi like gjerne først som sist bør forsøke å slippe taket, og våge å leve? Jeg sier ikke at vi skal bli skjødesløse, og ikke prøve å sikre oss så godt vi kan. Men vi kan få et bedre liv hvis vi innser at livet er skjørt, og at vi ikke har kontrollen med alt.
I en scene fra Flåklypa titter Ludvig ut av utgangsdøra og sier: «I dag blåser det nordavind fra alle kanter. Det e fali det». Og nordavinden kan verken han eller vi styre. Til tross for den forsiktige typen Ludvig var, kledde han seg og gikk ut. Noen holder seg innendørs, mens andre oppsøker nordavinden, og kjenner gleden over dens krefter. Den kan være farlig, men den kan også være fascinerende. Lar vi frykten styre oss slik at vi holder oss på den (helt) sikre siden, eller lar vi oss friste av livet, selv om det kan være truende. Valget tilhører deg og meg.
God søndag
Nyeste kommentarer
01.11 | 21:56
Guds farshjerte, er stort og varmt. Dette fikk du frem på en god måte, Per Arne. Godt skrevet.
24.08 | 04:52
Jeg er glad for å komme med denne kommentaren, min kone og jeg er nå lykkelig sammen igjen. Jeg må si det var uanstrengt gjort! Innen 48 timer forlot min kone meg for et år siden. med mitt ene barn Jo
25.03 | 13:22
Så flott ! Jesus lever blant folk flest, mer enn vi tror! Takk for korset!
11.10 | 13:24
mobile