8. mar, 2020

Søndagsrefleksjoner - Brysomme sammengenger

Vi mennesker vet jo at vi står i noen sammenhenger, men er kanskje ikke klar over hvilke, eller hvor omfattende de er. Vi kan bli overrasket når det vi gjør, får konsekvenser både for oss selv og andre. I den senere tiden har disse sammenhengene gradvis trådt klarere fram.

Utgangspunkt for Søndagsrefleksjonene er ofte noe jeg selv har lest eller noe jeg har diskutert med andre. Så også denne gangen. Åsta Dokka skriver i avisen Vårt Land sist onsdag:

«Vår måte å leve på, truer vår måte å leve på. Vår velstand er til dels grunnlagt på våre forfedres forbrytelser. Vi må søke forsoning med naturen og historien».

Hva mener hun med dette? Hun ser at vi har hatt og fortsatt har en livsstil som ødelegger våre omgivelser. Nå har denne levemåten begynt å slå tilbake på oss selv. Vi har blitt vår egen verste fiende, uten å reflektere over det. Det vi gjør får konsekvenser som slår tilbake på oss selv. For å kunne gå videre, må vi ta inn over oss disse konsekvensene, erkjenne de sammenhengene de har utgangspunkt i, ta hensyn til dem og leve slik at vi reduserer de negative følgene mest mulig.

Hvilke områder gjelder så dette? Hva er det vi må passe på framover når det gjelder vår livsstil?

Det som er i alle nyhetskanaler og på alle lepper nå, er smitten fra Koronaviruset. Hvlike sammenhenger ser vi her? De som har rede på det, sier at dette henger sammen med hvordan vi utnytter naturen, og konsekvensene det får for dyra. Når vi hogger store skogområder for å dyrke opp jord, ødelegger vi leveområdet for mange dyr. Vi kommer samtidig i nærkontakt med de mikrobene som er i dyra, og de kan i sin tid overføres i en skadelig form til menneskene. Når vi produserer kjøtt i stor skala med mange dyr samlet, blir det på samme måte en opphoping og en nærkontakt som både gir dyresykdom og utsetter menneskene for smitterisiko. Vår behandling av dyras leveområder og vår produksjonslignende utnytting av dyr, slår med andre ord tilbake på oss selv.

Vi ser nå i stadig større grad konsekvensene av virusutbruddet. Vi ser hvor sammenvevd verden har blitt. Verdensøkonomien skranter, idrettsarrangement avlyses, smittepanikken fører til hamstring og folk isoleres hjemme for å hindre videre smitte. Jeg minnes ordene som jeg mener Gro Harlem Brundtland uttalte først: «Alt henger sammen med alt». Vår levemåte og overutnytting av naturen og dyra, slår nå tilbake på oss selv. Vi merker nå på kroppen en brysom sammenheng, som vi i liten grad har vært klar over.

Et annet område der sammenheng viser seg, er et klima i ubalanse. Vår livsstil har gitt økende utslipp av CO2 i atmosfæren, som igjen fører til en oppvarmet klode og kraftigere værfenomener. Vi merker ustyrlige branner på grunn av lynnedslag, omfattende ras på grunn av betydelig økt fuktighet og stigende havnivå blant annet på grunn av issmelting ved polene. Dette skyldes også oss. Vi har levd som om klimaet var upåvirkelig, men må gradvis erkjenne at vi er i ferd med å ødelegge det. Det er her også en brysom sammenheng mellom vår måte å leve på, og et klima i ulage, som slår tilbake på oss selv.

Jeg vil også ta med miljøet. Her har vår utnyttelse av naturressurser ødelagt livsgrunnlaget for mange folkestammer som levde tett på og i overensstemmelse med naturen. Vår produksjonsmåte har ført til utslipp som har ødelagt vannkvalitet i elver og jordsmonn. Vår håndtering av avfall har blant ført til at en hval døde fordi den hadde spist plast slik at den trodde den var mett. Vi har for lenge tenkt «ute av øye, ute av sinn» når det gjelder miljø. Når vi kaster noe ut av bilvinduet, ser vi det ikke lenger. Da tror vi det er borte. Når vi kaster noe på havet, blir det borte for oss og dermed vår tanke. Men det forsvinner ikke. Det vi kaster i naturen kan bli en del av næringskjeden for dyr, og i siste instans slå tilbake på oss selv. Også her har vi en brysom sammenheng mellom vår oppførsel, og det miljøet vi er del av og avhengig av.

Til sist vil jeg si noe om vårt forhold til hverandre. For vi står i en sammenheng, og det er ikke likegyldig hvordan vi behandler hverandre. Hvis vi hele tiden bare har vårt eget for øye, går det ut over andre. Hvis vi hele tiden bare arbeider for vår egen lykke, kan det føre til andres ulykke. Hvis vi hele tiden maksimerer vår materielle velstand, vil aldri andre får del i helt nødvendige goder. Hvis vi aldri løfter blikket, legger bort vårt eget, og ser den andres behov, overser vi sammenhengen som sier at vi mennesker deler samme klode. Når folk tar til gatene i Frankrike i sine gule vester, er det fordi samfunnet ikke har klart å ivareta de svakeste. Når tusenvis av flyktninger står og banker på den Europeiske døra for å komme inn, er det fordi landene de kom fra er ødelagt av krig og konflikter. Vi har glemt solidariteten og nestekjærligheten, og makthaverne har i sin iver etter opprettholdelse av makt, ødelagt samfunnet de skulle tjene. Den brysomme sammenhengen er at når vi ødelegger for andre, ødelegger vi egentlig for oss selv.

Vi har fått denne kloden på deling. Vi skulle leve fredelig med hverandre og i balanse med naturen. Vi skulle høste fra naturen og det husdyr kan gi oss, dyrke og vedlikeholde naturen slik at den er i minst like god stand til neste generasjon. Vi skulle leve i den store sammenheng ut fra de oppgavene vi er tildelt. I stedet har vår store tro på oss selv, og våre umettelige og urimelige behov, ødelagt sammenhengen vi står i.

Nå sier dyrene i fra med sykdommer som sprer seg til mennesker og skaper pandemier, ødelagt økonomi og panikkartet virusfrykt.

Nå sier naturen i fra med flommer, ukontrollerbare branner og voldsomme naturkatastrofer.

Nå sier miljøet ifra med ødelagte vannkilder, forsøpling av strender og dyr som omkommer.

Nå sier våre medmennesker ifra ved å kreve å komme til våre velferdssamfunn, og få del i det samme som oss.

Hvem er det vi tror vi er, vi i de vestlige velferdssamfunnene? Har vi helt oversett at vi står i en sammenhenger som vi må ta hensyn til, selv om de er både brysomme og krevende? Jeg håper vi klarer å se sammenhengene i tide.

God søndag