15. mar, 2020

Søndagsrefleksjoner - Tankefull ventetid

Disse dagene er rare. Norge stanser opp. De fleste felles arenaer der mennesker vanligvis møtes, er stengt. Vi blir bedt om å ikke håndhilse eller klemme, og holde god avstand når vi likevel møtes. Vi vasker hendene som aldri før, hoster i papirlommetørklær og er forsiktige med hva vi tar på, når vi er i butikken.

Vi beskytter oss så godt vi kan. Men panikken ligger på lur. For dette viruset er en usynlig fiende. Vi aner ikke hvor det kan være, for vi kan jo ikke se det. Vi merker det kanskje ikke før det er for sent. Hva kan jeg gjøre med dette som jeg ikke kan se? Skal jeg gjemme meg vekk, isolere meg frivillig og holde meg borte fra folk?

Nyhetene er stappfulle av virus-informasjon. Helsemyndighetene rigger seg for de verste scenarioer, og gjentar sine helseråd; mens vi venter. For det er det vi gjør. Vi venter. Vi vet ikke på hva, for vi vet ikke om vi blir smittet eller ikke. Vi vet heller ikke hvordan sykdomsforløpet eventuelt vil utvikle seg hvis vi blir smittet.

Jeg merker at jeg må jobbe med meg selv og mine egne tanker. Jeg må jobbe mot tilbøyeligheten til å få panikk. Jeg må jobbe mot lysten til å hamstre mat; sånn i tilfelle. Jeg må jobbe mot lysten til å isolere meg, og bare tenke på meg og mitt. Og jeg må av og til stenge ute noe av all den virus-informasjon som ruller i aviser og på alle skjermer.

Hva kan jeg så holde fast på i denne tiden; noe som beroliger? Hva kan jeg ta meg til, jeg som kan være i risikogruppen på grunn av alder, selv om jeg er frisk? Jeg kan velge å stole på helsemyndighetene. Jeg kan følge deres råd, og ellers oppføre meg mest mulig normalt. Jeg kan ha et spesielt øye for mine medmennesker uten å klemme eller håndhilse. Og jeg kan øve meg i å ikke få panikk.

Jeg kjente en av dagene at jeg trengte litt atspredelse. Jeg hadde lenge tenkt å gå gjennom bøkene for å se om det var noen jeg kunne kaste. Og det var det. Det var rett og slett godt å bruke tanker og litt krefter på noe annet enn virus. Det var godt å få ryddet opp. Og det ga god plass i bokhyllene.

Ryddingen hadde også en annen effekt. Jeg oppdaget flere bøker jeg hadde glemt at jeg hadde. Bøker som kunne være kjekt å lese. Når ryddingen var unnagjort, havnet jeg i godstolen med ei bok. Det var lenge siden sist, for hjemme er det som regel andre ting å finne på. Det er lettere å finne roen til å lese, på hytta. Nå kom roen hjemme. Det var godt.

En annen atspredelse vi kan søke, er naturen. Den er virusfri. Der kan vi boltre oss uten å være redde for smitte. Der er det som regel god avstand til andre mennesker. Der kan tankene få vandre. Der kommer ofte de gode avklaringene og konklusjonene. Der får jeg ny energi, og lettere humør. Naturen er rett og slett å anbefale, ikke minst når vi på andre måter er begrenset i vår utfoldelse. På fredag ble det skitur i finværet. Mye jomfruelig snø å se, alle veier. Natur er godt, og gjør godt.

Det sier at Norge er et samfunn basert på tillit. Nå settes den på prøve. Vi trenger tillit til at de som har hjemme-karantene overholder den. Vi trenger tillit til at noen kan hjelpe oss med matinnkjøp og annet hvis vi selv havner i karantene. Vi trenger tillit til at helsevesenet gir kloke råd, og er der hvis vi blir smittet og syke. Uten en tillit til at helsemyndighetene har kontrollen og oversikten, er vi helt prisgitt oss selv. Og det er skummelt, når vi ikke kan se fienden.

Det er også noe annet som nå settes på prøve. Det er solidariteten og fellesskapet. Vi har blitt så vant til å tenke mest på oss selv, og våre egne rettigheter og muligheter. Fellesskapet har falmet og solidariteten kanskje gått ut på dato. Nå slår dette inn for fullt. Nå skal vi vise om vi er ett folk, eller bare en samling av enkeltindivider. Nå skal vi bli prøvet i om tanken for den andres ve og vel er glemt, eller om den kan vekkes til live igjen.

Nå må vi bare vente og se hva som skjer. Vi må øve oss i å vente, selv om vi ikke vet helt hva vi venter på. I ventetiden må vi prøve å unngå panikken, stole på at den informasjonen vi får er korrekt og ta vare på hverandre. Når det hele er over, får vi se om dette har gjort noe med oss.

Åsta Dokka satte ord på noe av dette i sin kommentar i avisen Vårt Land i går, lørdag. Der skriver hun om at det vi forsaker nå ved å følge rådene fra myndighetene, er «et ytre kall om å være medmenneske». Og hun fortsetter: «Den forsakelsen vi gjør for hverandre, og ikke for oss selv, er en sann kristen forsakelse».

God søndag