22. mar, 2020

Søndagsrefleksjoner - Koronatider

Søndagsrefleksjoner – Koronatider

Sist helg gikk det gradvis opp for meg; dette er alvor. Jeg er visst i den såkalte risikogruppen, selv om jeg er frisk. Myndigheter og venner anbefaler så lite sosial kontakt som mulig. Hva gjør jeg nå?

Jeg tok en ringerunde med barna. Planlagte besøk og barnevakt-oppdrag ble avlyst. Fysisk kontakt med barn og barnebarn ble midlertidig stoppet. Handel og butikkbesøk ble redusert til et minimum. Den sosiale omgangskretsen ble sterkt redusert.

Hva så? Turer ute i naturen ble ekstra viktige. Å komme seg ut ga et helt nødvendig avbrudd fra inne-livet. Nyheter på alle kanaler fylte sinnet. Jeg trenger å være oppdatert, tenkte jeg, men oppdaget at det kan bli litt for mye. Debatten-programmene med Fredrik Solvang ble derfor droppet. Inne-prosjekter som å gjennomgå bokhyllene ble iverksatt. Det førte til at en rekke bøker fikk fjernet sine omslag, og tre poser med bokpapir til papirinnsamlingen ble fylt. Det ble faktisk ledig plass i bokhyllene!

En natt fikk jeg mareritt. Jeg kavde noe helt forferdelig med ting jeg aldri ble ferdig med, og viktige ting jeg aldri nådde. Jeg våknet ganske mørbanket. Det er sjelden jeg har mareritt, men jeg tenker at det kan være en bearbeiding av alvoret som vi nå opplever.

Samme dag skulle jeg ut og handle. Jeg var i ferd med å gå tom for mat. Denne gangen var jeg ekstra nøye med å skrive huskeliste, for å få med meg alt jeg trengte. Jeg ville handle i en butikk som jeg kjente, og huskelista ble satt opp i den rekkefølgen jeg husket at varene sto i butikken. Jeg ville gjøre tiden i butikken så kort som mulig. Engangshansker som jeg hadde liggende, ble funnet fram og jeg tok dem på. I matvarebutikken virret folk rundt. Noen hadde engangshansker som jeg, andre ikke. Noen holdt god avstand til andre, mens andre var helt oppi hverandre slik de pleier. Jeg merket at jeg ble stresset. Det var lett å se farer over alt. 

Vel hjemme måtte jeg roe meg. Satte maten inn i kjøleskap og frys, og sette meg rett ned. Lot tankene fly. Pustet lettet ut. Nå hadde jeg sikret mat for omtrent ei uke, uten å hamstre. Selv om jeg nå i ettertid ser at strategien for å handle nærmer seg komiske, var det alvor når det sto på. Satte etter hvert i gang med å vaske huset. Det måtte gjøres uansett. Godt at det er noe som er normalt, i disse unntaks-tider.

Heldigvis er det noe som heter internett og Skype. Kontakten med barn, barnebarn og andre nære har nå blitt telefonisk og elektronisk. Tok en telefon til bror og søster; noe som jeg gjør altfor sjelden. Delte tanker om situasjonen; heldigvis var alt vel. Status i familien er permittering av oljearbeiderne, mens den ene som jobber i matbutikk, må stå på ekstra. Hun forteller om til dels ville tilstander for ei uke siden, mens det er noe roligere nå. Det er utrolig hvor mye toalettpapir vi tror vi trenger!

Nå i helgen er det flott vær. Det må nytes. Vi tenker oss en lovlig dagstur til hytta til min kjære i egen kommune. Der skal vi oppføre oss helt vanlig, og gjøre helt vanlige ting. Det blir en rolig tur ute, med lunsj i sola. Og vi skal for en gangs skyld ikke bry oss om siste korona-nytt.

Dette er det nærmeste vi har kommet en omfattende krise siden andre verdenskrig, sies det. Det er veldig rart og uvant, og jeg vet ikke på forhånd hvordan jeg vil reagere, verken praktisk eller psykisk. Jeg lurer også på om min kristne tro har noe å stille opp i en slik situasjon. Kan tro på en usynlig makt utenfor meg selv, bety noe for meg til daglig, slik dagene er nå? Jeg bruker å lese i Bibelen hver dag. Det har jeg gjort lenge, særlig etter at jeg ble pensjonist. Jeg merker at det gir en god start på dagen, men betyr det noe mer?

Vi nærmer oss påsken. Disiplene var forvirret og redde over det Jesus sa om at han skulle lide og dø. Jesus så at de ikke forsto det han prøvde å si, og han møtte dem i deres forvirring: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!». Jeg kan også kjenne på forvirring og frykt i den tiden vi nå opplever. Jeg har en tro, og vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten. Til daglig opplever jeg at troen primært betyr noe for min trygghet. Og jeg tenker at en person som er trygg, tenker klarere, er roligere og gjør bedre beslutninger enn en person uten en slik trygghet. Jeg tenker også at troen har et langt perspektiv. Den er ikke avgrenset til dette livet, men fortsetter, til evig tid. Det betyr igjen at min trygghet ikke er avgrenset til det livet jeg lever her og nå. En slik trygghet setter utfordringer og farer i livet i et annet perspektiv.

Opplevd trygghet blir ekstra viktig i de tider som vi nå opplever. Myndigheter som vi har tillit til og som viser handlekraft, hjelper på. Personlig trygghet er viktig i tillegg. Men jeg må åpne opp og ta det inn; kjenne på tryggheten. Slik det er nå, kjenner jeg at frykten og tryggheten kjemper om plassen i mitt sinn. På den ene siden trenger jeg å ta hensyn til myndighetenes beslutninger og råd, for å leve fornuftig. På den andre siden kan lett frykten komme, hvis bare de voldsomme og negative konsekvensene av korona får fylle sinnet. Jeg har altså et valg, og jeg velger å stole på myndighetene og tro på Gud, for å gi meg den personlige og følelsesmessige tryggheten som jeg trenger, også i denne vanskelige tiden.

Ekstra god søndag