29. mar, 2020

Søndagsrefleksjoner - Synlige Sammenhenger

Når store deler av samfunnet er stengt som nå, og vi sitter og venter i hvert vårt hjem, merker vi savnet. Noen savner å være på jobb, skole eller barnehage. Andre ser grunnlaget for sin virksomhet forsvinne, og savner tiden slik den var. De fleste savner mennesker å være sammen med, uten å måtte tenke på smitte. Gjennom savnet ser vi at mange sammenhenger som vi før ikke tenkte på, blir synlige. Mye som vi tok som en selvfølge, og gjorde oss avhengige av, er ikke der.

Utenom noen av oss, som er pensjonister, er de fleste voksne avhengige av en jobb å gå til. Jobben har mange funksjoner. Den er et sted vi får utfolde oss, fortrinnsvis med noe som vi er interessert i, og glade for å jobbe med. I oppvekst, skolegang og utdanning har vi vent oss til at yrkesmulighetene er mange. Ja, de er så mange at det kan være vanskelig å velge. Men arbeidet er også et sted der vi er sosiale sammen med andre. Vi kan utvikle relasjoner, etablere vennskap og ellers gjøre mye kjekt sammen. Vi står i en felles sammenheng med et konkret mål om å oppnå noe. Det gir god mening. Men arbeid gir også grunnlag for vårt liv når vi har fri. Arbeidet gir økonomi til å kjøpe oss bolig, bil, fritidsbolig og inventar og utstyr som vi daglig trenger. Og arbeidet gir mulighet til feriereiser i inn- og utland.

For samfunnet rundt er også arbeid viktig. Det er viktig fordi vi bruker de pengene vi tjener. Vi går i butikken og handler. Vi går på restauranten og spiser. Vi reiser med fly eller tog og overnatter på hotell når vi reiser. Vi fyller drivstoff når vi skal ut og kjøre bil. Og vi sparer og tar opp lån for å få realisert drømmeboligen. Og alle de stedene der vi bruker penger, er også arbeidsplasser. Der også er det mennesker som gjør sitt arbeid, tjener sine penger og bruker dem til det de ønsker. Dermed er ringen sluttet. Det er en sammenheng i alt. Vi er avhengige av hverandres levemåte. Vi har bare kanskje ikke tenkt så nøye over at slik er det.

Før nå. Nå, når myndighetene har sett seg nødt til å stenge ned deler av samfunnet. Nå, når korona-pandemien herjer i tilnærmet alle lokalsamfunn, i alle land. Nå, når Regjeringen lanserer krisepakke etter krisepakke. Nå, når FN´s generalsekretær sier at hele menneskeheten er angrepet, og at hele menneskeheten derfor må stå sammen om å løse krisen. Nå, når flere og flere har hjemmekontor, er permittert eller har mistet jobben. Og ikke minst nå, når alle medier er fulle av epidemiens konsekvenser og sammenhenger.

Det er nesten ikke mulig å ta inn over seg alt hva dette kan føre til. Vi ser flere skrekkens eksempler fra andre land der pandemien har kommet lenger enn her hos oss. Får vi det så ille? Hvor lenge vil det vare? Hva vil det føre til? Hvordan skal vi forholde oss? Skal vi gå i tvungen eller frivillig karantene alle? Skal vi slutte helt å være sammen? Er det slutt på barnebarn-klemmen? Hyttenekt til en annen kommune, blir blåbær i forhold til alle de skrekkelige tingene vi hører om, og kan gå og tenke på. Jeg kjenner at jeg må skjerme meg fra noen av nyhetene, og forsøke å gjøre normale aktiviteter nå når våren nærmer seg.

Hvilke sammenhenger er det så, som har blitt synlige?

Vi ser en klar sammenheng mellom arbeid og livskvalitet. Å ha et arbeid å gå til skaper en god livsrytme, og et godt grunnlag for livsutfoldelse. At en vesentlig del av voksne mennesker som har mulighet, har et arbeid, er avgjørende viktig for lokalsamfunnet. Det skaper handel og trivsel i byer og bygder. Det gir andre igjen arbeid og livsgrunnlag. Det gjør rett og slett at lokalsamfunn lever.

Nå ser vi stengte butikker. Noen er stengt for å hindre eller begrense smitte. Andre er stengt fordi kundene, du og jeg, uteblir. Lokalsamfunnene trues. Allerede før denne pandemien var noen lokalsamfunn i fare. Netthandel, kjøpesentra med gratis parkeringsplasser og åpne grenser med fri import, har gjort at vi har kunnet skaffe oss det vi trenger billigere andre steder. Nå kommer dette i tillegg. Kanskje vi etter dette kan lære at vi, i våre daglige innkjøp, tenker mer på å styrke våre lokalsamfunn, enn på vår egen lommebok? For det er en stor og dyp sammenheng mellom vårt eget handlemønster, og det varetilbudet vi finner i våre lokalsamfunn. Kanskje vår handel rett og slett vil bli mere kortreist?

En annen sammenheng er jeg veldig spent på. For hva skjer med oss som mennesker, eller kanskje heller som medmennesker, når vi blir oppfordret til begrenset sosial kontakt for å hindre smitte? Ifølge en nylig undersøkelse gjengitt i Dagsrevyen sist onsdag, praktiserer nemlig hele 90% av oss svært begrenset sosial omgang med familie og venner nå under pandemien. I en kronikk i Klassekampen samme dag skriver en svensk redaktør at det egentlig ikke er økonomien som er i krise når et samfunn stenges ned og massearbeidsledighet dominerer, men folkehelsa. Langvarig fravær fra sosial kontakt og sosiale relasjoner, er ikke bra for noen.

På ett vis er det greit å være hjemme. Mange prosjekter som har stått på vent, kan gjennomføres. Mange hager kan få sin våronn og bøker kan bli lest. Men det er grenser for hva jeg kan finne på. Og det er grenser for hvor hyggelig det er å bare være hjemme. Jeg kjenner at jeg må ut. Jeg må snakke med noen, selv om det er på avstand og med engangshansker. Jeg må kjenne vinden rive i kroppen, og regnet piske i ansiktet. Jeg må kjenne den begynnende vårvarmen fra sola i ansiktet. Jeg må oppleve blomstene som spirer i bed, og i skog og mark. Jeg må rett og slett ikke glemme å leve. Kanskje jeg, når dette er over, kan sette mer pris på sosialt samvær, enn å være så opptatt av meg og mitt hele tiden? Kanskje lokalsamfunnet kan bli varmere og mer medmenneskevennlig etter dette?

Ekstra god søndag