9. apr, 2020

Søndagsrefleksjoner - To virkeligheter

Det første korona-sjokket er over. Hverdagene har blitt helt annerledes. Den sosiale kontakten innad i familiene er dramatisk styrket, mens den eksterne kontakten med andre er redusert til et minimum. I mange hjem er det nå både skole, barnehage og arbeidsplass i tillegg til alt det andre et hjem pleier å være.

Nyhetene flimrer forbi på alle tilgjengelige medier og plattformer. Og vi sørger for å være oppdatert, helst til enhver tid. Smittekurvene og dødstallene svirrer forbi. Hele verden er lammet, ingen mennesker kan føle seg trygge. Landenes helsevesen har fått en brutal hverdag, der tålegrensene for lengst er på bristepunktet.

Når jeg ser ut, ser alt likt ut som før. Når jeg går en tur, kjenner jeg den begynnende varmen i sola, som før. Når jeg kjører bil, er trafikken og de andre bilene helt likt det jeg har sett før. I naturen har fuglene begynt å kvitre, slik de vanligvis gjør om våren. Når jeg går en tur til byen, er den også som før selv om det er noe færre mennesker der. Det er min ene, kjente, virkelighet.

Min andre virkelighet er på ett vis både fjern og nær. Den er det jeg leser og ser på TV og i andre medier. Nyhetene er propp fulle av alvorlige pressekonferanser, nedstenging av menneskenære virksomheter og uvante og strenge regler for hvordan vi skal opptre overfor oss selv og hverandre. Alle snakker om koronaviruset, men ingen har sett det. Det er usynlig for oss vanlige folk, men har høyst synlige konsekvenser. Konsekvensene ser vi når mange blir syke og dør, samlingssteder og arbeidsplasser blir stengt og vi sitter i hvert vårt hjem og venter, og venter.

Det er krevende å leve med to virkeligheter. En person fortalte at når hun våknet og morgenen, hadde hun en rar følelse av at noe ikke var som det skulle. Så slo plutselig koronaepidemien inn i bevisstheten, og den litt ekle og dunkle følelsen fra i går kom tilbake.

Hvordan reagerer vi med å leve sosialt begrenset og i to virkeligheter? Det er en opplevelse av å gå inn og ut av noe, nesten hele tiden. På tur i skog og hei, går tankene sine egne veier, og koronaen blir glemt. Så fort vi er på vei hjemover, er den imidlertid tilbake. Å sette seg ned og lese ei bok fra bokhylla som skulle vært lest for lengst, er avkoblende. Når jeg har kommet inn i boka, fyller forfatterens verden alt, og alt annet blir glemt. Nå boka legges bort, er imidlertid viruset der igjen.

Koronanyhetene er intense og omfattende. Virkeligheten overgår fantasien. Det kan være lett å bli værende i disse nyhetene; det er fullt mulig å slå på TV om formiddagen og fylle seg opp med elendighetene hele dagen. Da må jeg bryte, og komme meg over i den andre virkeligheten; den vanlige.

Jeg har begynt å savne de helt vanlige, litt kjedelige hverdagene. Hverdager da jeg kunne snakke med barna ansikt til ansikt, gi en klem om det trengtes og en klapp på skuldra når de trengte litt drahjelp. Hverdager med barnepass av barnebarnet på to år, med tilhørende bamseklem ved ankomst og avreise. Hverdager med vanlig aktivitet i lag og foreninger, styrer og politiske møter. Hverdager med en naturlig veksling mellom aktivitet og hvile, og med samvær i gode relasjoner med andre.

Selv om jeg nå har veldig god tid, og skulle kunne gjøre mye, mister jeg i stedet initiativet. Jeg vet fra før at når du har mye å gjøre, får du gjort mest. Og når du har lite å gjøre, blir ingenting gjort. Jeg kjemper for å bryte denne onde sirkelen, men det er jammen ikke lett. Holdningen «gidder ikke» sniker seg inn. Men av og til glimter initiativet til, særlig etter en tur ute der du treffer kjentfolk, på behørig avstand.

Vi blir oppfordret til å holde ut, men dette er uvant for oss. Vi er ikke vant til å vente, til å kjede oss, til å passe egne barn hele døgnet, til ikke å reise dit vi vil, og ikke minst måtte ofre påsketuren på hytta nettopp denne påsken med drømmeforhold i fjellet. Det stritter imot vår innarbeidede rett til å gjøre det vi vil, når vi har mulighet til det. Men nå er vår individuelle mulighet satt på vent. Nå er hensynet til vår alles og nasjonens helse det aller viktigste. For å redde vår kollektive fremtid, må vi en stund begrense vår individuelle frihet. Det er uvant, men høyst nødvendig.

Noen hver kan oppleve å gå litt på veggen, som ordtaket sier. Det er vanskelig i bokstavelig forstand, men kan være høyst gjenkjennelig, særlig for de mest aktive av oss. For å forsøke å vri det triste til noe lysere, vil jeg til slutt gjengi et råd fra Psykologforeningen: «Kjære medborgere. I disse korona-tider er det helt normalt å prate med vegger, potter og planter. Ta KUN kontakt om de prater tilbake.»

God skjærtorsdag