12. apr, 2020

Påskerefleksjoner - Fra fortvilelse til håp

Påskerefleksjoner – fra fortvilelse til håp

Jesus hadde visst det hele tiden. Han levde blant sine på lånt tid. Han hadde et sjeldent oppdrag, som det var vanskelig å forklare for andre. Han hadde flere ganger forsøkt å forklare det for disiplene. De hadde vært sammen mer eller mindre sammenhengende i tre år. De hadde opplevd mye; mange utrolige ting hadde skjedd. Nå visste Jesus at denne tiden nærmet seg slutten.

Jødene hadde lest og ventet at det skulle komme en Messias; en annerledes konge. Disiplene var del av denne forventingen. Forestillingene om denne kongen var knyttet til den erfaringen de hadde med både gode og dårlige herskere på den tiden. Nå ventet de en god hersker, en som hadde noe storslagent over seg, og som kunne oppfylle profetiene som de kjente fra de gamle skriftene. Når Jesus så valgte å komme ridende på et lånt esel, passet det liksom ikke inn. Hvor var storheten; det kongelige? Likevel hyllet de ham med hallelujarop og palmegrener. Palmegreiner var kjent som et symbol for udødelighet. De hadde sett eller hørt om undere han gjorde, så han var kanskje Messias? Jesus hadde en kjenning som de skulle feire påskemåltid hos. Under måltidet kom Jesus med den sjokkerende nyheten at en av disiplene som hadde fulgt ham lenge, skulle forråde ham. Judas visste at det var ham, og nå ble det bekreftet overfor de andre. De forsto lite av hva som skjedde.

Det var noe annet rart som også skjedde under måltidet denne kvelden. Den mat og drikke som de spiste, ble plutselig til noe annet. Jesus kalte brødet for sin kropp, og vinen for sitt blod. Det var nok i overført betydning, men han sa likevel «dette er min kropp», og «dette er mitt blod». Det som skjedde ved det bordet denne dagen, er siden kalt nattverden. Og den består den dag i dag, som et samlende måltid for de troende. Det måltidet kan du og jeg få del i når det er gudstjeneste, både i påsken og ellers i året.

Disiplene sviktet Jesus når han trengte dem som mest. Disiplene klarte ikke å holde seg våkne når Jesus ba dem våke og be i Getsemanehagen. Tidligere samme dag hadde han sagt dem: «Dere kommer alle til å falle fra og vende dere bort fra meg». Hva skjedde så når han senere ble tatt til fange? «Da forlot alle ham og flyktet». Den spontane Peter påsto at han aldri skulle vende Jesus ryggen. Jesus varslet Peter at han kom til å fornekte Jesus tre ganger før hanen gol for andre gang. Nettopp det skjedde. Peter gikk gråtende bort. Disiplene som hadde fulgt ham og lært av ham i tre år, sviktet ham når det gjaldt som mest.

Jesus ble hånet, spottet som «Jødenes konge», pisket og til slutt korsfestet. Korsfestelse var datidens mest grusomme torturmetode. Jesus led uten å yte motstand. Hans siste ord var: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Han kjente på sin ytterste fortvilelse. Så døde han. Han ble lagt i en grav, og steinen rullet foran åpningen og forseglet. Så ble det stille. Jesus var død. Disiplene gjemte seg. Alle hadde stukket av, var forvirret og fortvilte. Han de hadde satt sitt håp til, var ikke blant dem lenger. Var dette slutten på drømmen om det kongedømmet de trodde de skulle få oppleve? Var ikke Jesus Messias likevel?

Påskeaften er kalt Den store lørdagen i kirkens historie. Den er nesten ikke omtalt i Bibelen, men i trosbekjennelsen i Kirken sier vi om Jesus at han «ble korsfestet, død, og begravet, fôr ned til dødsriket». Jeg forestiller meg at Jesus nå gikk inn i det bunnløse mørket. I det mørket der motstanderen rår. Inn i episenteret for ondskapens virus. For å fullføre oppdraget sitt med å forsone menneskene med sin Far, måtte han seire over ondskapen på dens egen hjemmebane. Den kampen vet vi lite om. Men vi vet at noen kvinner fant en tom grav påskemorgen. Og vi vet at disiplene fikk besøk av den levende Jesus noen dager senere. Den onde hadde altså ikke klart å holde Jesus i dødens grep. Jesus gikk seirende ut av kampen, men måtte lide i smerte og ofre sitt jordiske liv. Vi synger «Påskemorgen slukker sorgen» med rette. Og da skulle vel alt være vel?

Ondskapens problem er at den fortsatt finnes, til tross for det Jesus gjorde for oss i påsken. Ondskapen er lett å se i verden og i samfunnet rundt oss, og det er lett å merke i livene våre. Vi feiler i å gi de fattigste verdige liv, vi feiler i å ta vare på kloden vi har fått tildelt, og vi feiler i å leve til beste for vår neste. Dette kalles synd, og den ser ut til å leve i beste velgående. Har så alt dette med Jesus på korset vært bortkastet? Hva er det som er forandret som en følge av Jesu død og oppstandelse?

Det ene er at døden er ikke lenger det endelige, siste stoppested. Det som de fleste av oss frykter mest av alt, å dø bort fra alt vi har kjært, er ikke det siste som skjer i våre liv. Jesus seiret over døden, og viste oss veien videre til Gud Far, som han kom fra. Der har han lovet å gjøre i stand et sted for oss. Der er en tilværelse som aldri tar slutt, uten smerte, sykdom og død. Der er Jesu seier på korset fullendt. Dette gir oss håp for fremtiden og trygghet i det livet vi lever nå.

Det andre er at vi har fått et forbilde. Han som sa om seg selv at han var Guds egen sønn, levde et liv som vi skulle lære av. Han utfordret oss kraftig på ubetinget kjærlighet til våre medmennesker, innrømmelse av våre egne feil og villighet til å gi av vår tid, våre krefter og våre ressurser til gudsrikets beste. Han avsluttet sitt virke med å utfordre oss til å gå ut, døpe, lære opp og gjøre mennesker til hans disipler. Og han utfordret oss ikke minst på pengenes og rikdommens snarer: «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon». Han utfordret oss rett og slett til å leve annerledes liv, fylt av ubetinget godhet. Han ga oss noe å kjempe for! Dette gir oss et liv med innhold og meningsfulle oppgaver.

Det tredje er at vi har fått en trofast følgesvenn og støttespiller. En som er prøvet i alt, på samme måte som oss. En som ikke slipper oss, og ikke svikter oss, uansett hva som skjer, og uansett hvor mye vi roter det til i våre liv. Han stiller alltid opp for oss, om vi ber ham om det eller ikke. Han ønsker å være med oss i våre liv, høre hvordan det går og gi oss støtte og hjelp på veien. Han har bare ett ønske; at vi sier ja til det han har gjort for oss. At vi tar i bruk det håpet og den støtten han kan gi, og slipper ham inn i våre hverdager og helligdager. Han ønsker rett og slett at vi tror på det som skjedde i påsken. Dette gir oss en følgesvenn for livet.

Dette er veien fra fortvilelse til håp, fra mørke til lys, gitt til alle mennesker. Norge og verden er nå i fortvilelsens grep. Det er krevende å finne det gode. Det krever vår kreativitet å leve våre liv på en annen måte. Vi kjeder oss, og det kan være vanskelig å vente. Mange sliter i sin hjemmesituasjon, der nå det meste skjer. Men det er håp. Jesus gir oss håp om styrke i hverdagen, visdom til å velge det gode og løfte om tiden etter. I den situasjon vi er, kan vi få styrke til å gjennomleve det vi nå opplever, velge det som er godt for oss og hverandre, og leve i håpet om tiden etter. Mens vi venter kan vi synge fra en av påskesalmene: «Deg være ære, Herre over dødens makt. Evig skal døden være Kristus underlagt».

God påske!