19. apr, 2020

Søndagsrefleksjoner - Lærling i livet

Etter å ha rundet 70-års bøya, innser jeg at jeg sannsynligvis aldri blir utlært. Jeg tror jeg kommer til å ha noe å lære helt fram til den dagen jeg vandrer inn i evigheten. Ja, kanskje jeg også har mye å lære der?

En lærling inngår en avtale med en arbeidsgiver for å lære et yrke, og få et fagbrev. Under læretida får lærlingen stadig mere ansvar helt fram til dagen for fagprøven. Når fagbrevet er i boks, begynner et vanlig yrkesliv innenfor faget. Det betyr at hun eller han ikke er lærling lenger, men det betyr ikke at personen slutter å lære. Læringen foregår nå innenfor andre rammer, godkjent av utdanningsmyndighetene.

Læring er best når den har utgangspunkt i nysgjerrighet. En som er nysgjerrig og vitebegjærlig, vil oppdage kunnskap raskere og tidligere, og kanskje lære bedre. Men det forutsetter nok at det faget som er valgt, er interessant for den som har valgt det. Da kan nysgjerrigheten føre til ny forståelse og ny kunnskap, ja til og med til ny forskning som kommer alle til gode.

En person som mener å være utlært, har ikke lenger noe påskudd til å være nysgjerrig for å lære mer. Drivkraften i det å komme videre og oppdage noe nytt, er ikke lenger der. Mens samfunnet går videre, blir denne personen stående på stedet hvil. Hun eller han er ikke ferdig utlært, men ferdig.

Det er en spennende tanke å være lærling i livet. Livet er jo en eneste lang læringsprosess. Fra vi ser dagens lys, lærer vi. Vi gjenkjenner ansiktene rundt oss, lærer dem å kjenne og fanger etter hvert opp ord som vi selv uttaler og finner mening i. Som bestefar er det fascinerende å se hvor mye småbarn lærer, og hvor raskt det skjer. Det første smil, de første skritt og de første ord er en stor opplevelse for oss som står rundt. Jeg har blitt overrasket, ja nesten overveldet over hvor kompetente små barn kan være til å ivareta seg selv. Det så jeg også demonstrert på en studietur om barnehager i Italia, der vi var til stede i en barnehage. Det oppsto uenighet om noe mellom barn i omtrent fireårsalderen. De ble ikke enige, og hentet et litt eldre barn for å få hjelp. De løste uenigheten, og kunne fornøyd leke videre.

Men hvordan i all verden kom jeg på temaet å være lærling i livet? Det stammer fra ei bok jeg akkurat har lest ferdig: «Etterlyst. Bergprekenens Jesus». Der skriver Oskar Skarsaune om sitt syn på Den norske kirke. Han synes det er problematisk at den deltakende nattverdmenigheten i gudstjenesten er forskjellig fra flokken av formelle medlemmer, alle de døpte. Hvordan skal vi håndtere det? Og hvordan ser vi på dåpen, som nettopp gir medlemskap i denne kirken? Gir den tro, også hvis foreldre og faddere ikke gjør det de lover om å hjelpe barnet til tro?

Skarsaune har en interessant konklusjon. Han sier at alle døpte har fått adgangskort som lærlinger på Mesterskolen. Denne skolen bestyres av Mesteren Jesus, varer hele livet, og omfatter alle døpte. Faget som han underviser i er hvordan vi skal leve for å nå målet Gud har satt for oss, og bli de menneskene Gud hadde tenkt oss som, da han skapte oss. Opplæringen foregår i forsamlingen, menigheten, kirken og i mindre grupper. Hva er så Mesterskolens mål? Det finner vi i det vi kaller misjonsbefalingen, som Jesus ga til sine disipler etter oppstandelsen og før han reiste hjem til sin Far. Der får vi som oppgave å gå ut, døpe, lære opp og gjøre til disipler (eller lærlinger som ordet også kan bety). I Den norske kirke har vi fått hjelp av trosopplæringsreformen for barna til dette. Konfirmantopplæringen inngår også i Mesterskolen som en naturlig del. Resten må vi lære oss i det fellesskapet av kristne vi hører til.

Men ei slik læretid blir uten mening, hvis ikke adgangskortet tas i bruk. Det blir ingen læring hvis ikke lærlingen melder seg på, og møter opp på undervisning og praksis. Så hva innebærer det å være lærling på Mesterskolen? Det er å tilhøre et fellesskap der fire dimensjoner er viktige: Undervisningen ut fra Bibelen, fellesskapet der undervisningen skjer, samlingen om nattverden og fellesskap i bønn. Å være en slik lærling er å ikke være utlært, men underveis. Der er ikke å ha bestått eksamen, med stadig lære nye ting. Det er ikke å kunne alt, men stadig å bli bedre på det jeg har begynt å lære. Og det er av og til å begynne forfra hvis det stopper helt opp. Framfor alt innebærer lærlingestatusen å glemme det som ligger bak, og strekke seg etter det som ligger foran.

En slik lærling i troens liv vil jeg være. En slik lærling vil aldri være skråsikker, men heller ydmyk. Og en slik lærling vil vite at hvis jeg trår feil, har jeg mulighet til å innse skaden, få tilgivelse og gå videre. Velkommen til lærlingetiden.

God søndag