3. mai, 2020

Søndagsrefleksjoner - Ikke som før?

Etter vel en måned med koronatiltak er det flere og flere som ønsker seg tilbake til normalen, eller slik vi hadde det før. Det påtrengende spørsmålet er imidlertid om det er mulig eller rett, og om det i det hele tatt er lurt å ta opp igjen tråden der vi slapp.

Begrensningene som er innført gjør livene våre annerledes. Vi er mindre sammen med folk, vi vasker hendene mye oftere, og vi er mye sjeldnere på handletur. For de som er i arbeid og skole, er det hjemmekontor og hjemmeskole. For noen er konsekvensene mye mer dramatiske; de har ikke lenger en jobb å gå til. Eller de er permittert og vet ikke om de har en jobb å komme tilbake til når denne pandemien avtar. For noen av barna er også situasjonen prekær. Hvis far og mor ikke er i stand til å ta vare på dem, eller de selv ikke klarer å følge skolens fjernundervisningsopplegg, kan de lett falle utenfor.

Situasjonen har også løftet fram i lyset yrker som vi har regnet som en selvfølge. Helsearbeidere av alle slag, renholdere, matbutikkansatte og trailersjåfører har blitt vår nye adel. Vi er svært takknemlige for at de er på arbeid tross smittefare. Og vi har blitt smertelig klar over hva vi savner, som vi før tok som en selvfølge. Håndhilse, klem og felles kulturopplevelser har plutselig blitt umulig.

Noe av det som er tydeligst i hele denne situasjonen er usikkerheten: Vil noe bli annerledes etterpå? Hvor lang tid vil denne situasjonen bestå? Hvor lenge vil koronatiltakene være nødvendige? Hvilke tiltak vil vi måtte leve med i lang tid? Mister jeg jobben? Vil det være koronatiltak på jobben også, hvis den kommer i gang igjen? Når kan jeg besøke gamlemor eller -far på sjukehjemmet? Hvordan vil livet bli? Svarene har vi ikke, og får vi ikke ennå. Det eneste vi kan håpe er at tiltakene og begrensningene gradvis opphører. Det begynner heldigvis å skje nå. Men når vi er tilbake til «normalen» vet vi ikke.

Jeg har lagt merke til at flere og flere skribenter i avisene har blitt opptatt av hva vi kan lære av denne situasjonen, og hva som er årsaken til den. Her er noen av overskriftene: «Naturen slåt tilbake», «En annen verden er mulig», «Vi er slett ikke vår egen lykkes smed», «Dropp grilldressen, hold på rutinene», «Dette endrer alt», og «La ikke verden bli som før». Det var særlig den siste artikkelen som ga temaet til denne søndagsrefleksjonen.

I den siste artikkelen skriver Åsta Dokka i Vårt land 21.4.20: «Jeg har festet røttene mine enda dypere der jeg bor. Jeg har ikke kjøpt unødvendige ting. Jeg har laget mer mat og jogga oftere. Når distraksjonene er borte, åpenbarer det seg en egen ro i tilværelsen.» Og videre: «Det er mulig å organisere samfunnet annerledes. Slik vi nå har organisert arbeidsliv og økonomi, har vekstparadigmet ikke bare ødelagt kloden i ekspressfart, men også gitt noen rammer for familie- og fritidslivet jeg ikke tror vi egentlig ønsker oss. Når vi nå forbereder oss til å ta opp igjen der vi slapp: La oss dvele lenge ved om det er det riktige valget.»

Hva er det så vi drømmer mest om skal bli som før? Jeg tenker det har å gjøre med vår omgang med andre mennesker. Det å kunne gi et håndtrykk og en klem, samles i selskap hjemme eller ute på restaurant, treffe våre gamle og syke, kunne dra på kino eller konsert sammen med venner; ja rett og slett det å være sammen slik vi er vant til å kunne. Her er nok savnet størst. Denne muligheten kommer når våre myndigheter mener det er trygt, og vi har lagt bort frykten for å bli smittet.

Et annet område vi savner er det pulserende samfunnslivet i det offentlige rom, på arbeid og i skole og barnehage. På de to siste områdene tar vi nå opp igjen aktiviteten gradvis. Det er bra, for barn og unge har lidd nok for at vi som er i den sårbare gruppen skulle beskyttes. Arbeidslivet er også gradvis i gang, men her varsles om langvarig økonomisk krise.

Det mest ransakende i de artiklene jeg nevnte over, er hvordan vi organiserer oss i samfunnet framover. Skal vi benytte anledningen til å tenke annerledes nå, når vi likevel må bygge opp økonomi og næringsliv delvis på nytt? Skal vi ta inn over oss det som var hovedtema før pandemien; nemlig klimaproblemer, miljøutfordringer og skjev fordeling av verdens ressurser? Skal vi gjøre noe grunnleggende med det som er de grunnleggende problemene nå, når vi kanskje har en historisk mulighet? For vi vet jo egentlig at vi ikke kan fortsette å kreve kontinuerlig vekst til evig tid. Vi vet at vi må gjøre noe med de store forskjellene på fattig og rik, miljøødeleggelsene og klimautfordringene. Jeg mener det er mer enn åpenbart at vi på dette området ikke kan fortsette som før, og nå har vi en sjelden anledning til å gjøre noe med det.

Flere skriver at økonomien har fått en varig knekk som det vil ta flere år å hente inn. Virksomheter må kanskje bygges opp på nytt, og nye virksomheter må kanskje etableres. La oss for all del bygge opp igjen økonomien med bærekraft, miljøhensyn og klimavennlighet som høyeste prioritet. Det vil uansett være fremtidsrettet. Storsamfunnet kan legge til rette for klimavennlig kollektivsatsing, for eksempel med jernbane framfor tradisjonelle fly. Klimavennlig tungtransport og begrensninger i bruken av privatbiler bør ha prioritet. Jeg har ikke teknologisk kompetanse til å se alle muligheter, men er sikker på at vi har dyktige og kompetente mennesker som kan få til en grønnere og mer fremtidsrettet utvikling.

Så gjenstår det om vi har mot til å tenke annerledes. Om våre politikere våger å se lengre enn til neste valg. Om de tør å sette tydeligere begrensninger for hver enkelt av oss, så lenge det tjener en nødvendig og ønsket utvikling for fellesskapet. Om hensynet til de kommende generasjoner settes foran vår generasjons nytelser. Om alle klimarapporter blir grunnlaget for en drastisk annerledes måte å organisere oss på. Om det blir en kraftig omfordeling fra rike til fattige gjennom skattesystem og utviklingshjelp.

For vi har bare en klode, og dens ressurser er ikke ubegrensede. Vi har for lenge levd som om kloden tåler alt, og har ubegrenset med ressurser til fortsatt kjøpefest. Nå vet vi at det ikke er tilfellet. Jeg er spent på om vi våger å bruke den anledningen korona gir oss, til noe helt nytt.

God søndag