10. mai, 2020

Søndagsrefleksjoner - Velvillig og selvoppofrende kjærlighet

Den krisen vi kanskje nå aner begynner å lette, har vist oss mye. Selv om den også har vist oss angst og utrygghet, er det ikke det jeg tenker på. Jeg tenker at denne tiden har vist oss langtrekkende mellommenneskelig kjærlighet.

For hva er det som driver helsearbeidere til sine yttergrenser, og av og til lenger enn det? Hva er det som gjør at helseutdannede i andre yrker melder seg til helsetjeneste? Hvorfor strekker mennesker i andre yrker seg ekstra langt i å gjøre en best mulig jobb? Hvorfor lager noen mennesker grupper på Facebook for å hjelpe andre mennesker? Hvordan kan det ha seg at mennesker bruker masse av sin fritid på utlevering av mat til de som ikke kan få handlet selv? Hva er det som gjør at en fast kunde forskuddsbetaler et fremtidig kurs mens hotellet er stengt på grunn av smittefare? Hva er det som gjør at mange av oss bekymrer oss ekstra for barn og unge som i utgangspunktet lever under krevende forhold hjemme? Ja, hva er det som gjør at vi bryr oss ekstra nå, når det gjelder?

Jeg tenker at det vi ser er en medmenneskelig kjærlighet som sitter i ryggmargen vår. Kjærlighet er et mye brukt, og misbrukt ord. Den kjærligheten vi her snakker om er ikke den seksuelle kjærligheten, men heller den kjærligheten som innen psykologi og filosofi er beskrevet som «det å ville noe godt for en annen» (Thomas Aquinas). Denne kjærligheten er i religiøs sammenheng betegnet agape; en betingelsesløs, uegennyttig og ufortjent kjærlighet til andre.

Denne ufortjente og ubetingede kjærligheten bare skjer. Den spør ikke etter motytelser, den bare er der. Den er uttrykt gjennom villige hender, sterke armer, raske føtter, gode tanker, vennlige ord og bønner om å holde ut. Den er heller ikke avhengig av kriser som nå, men skjer daglig, ofte i det skjulte. Frivillige organisasjoner er full av denne type uegennyttig kjærlighet. Den er kanskje noe av det flotteste kjennetegnet ved mennesket. Og vi er helt avhengig av den for å få til godt fungerende store og små fellesskap og samfunn. Det er denne kjærligheten jeg syntes ble så tydelig i den tiden vi nå er i.

Har så denne kjærligheten og en plass i religion og kristen tro? Ja, så absolutt. Og det er godt dokumentert. Flere enn meg la sikkert merke til at muslimer under sin ramadan hadde et ekstra fokus på gode gjerninger, som det å sørge for matutdeling til fattige familier. I bibelen er ordet «kjærlighet» omtalt ikke mindre enn 130 steder. Mange av dem gjelder denne formen for kjærlighet.

I Johannes evangelium står det:

«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Det skal altså være et kjennetegn blant kristne at det er mellommenneskelig kjærlighet. Vi skal være speilbilde av den kjærligheten Gud viste oss ved å gi oss sin Sønn til soning for vår synd. Vi skal gi videre den kjærligheten vi selv helt ufortjent har mottatt. For intet har vi fått den, og for intet skal vi gi den.

Men hva innebærer så denne kjærligheten, helt konkret? I kjærlighetens kapittel, kapittel 13 i Paulus første brev til Korinterne leser vi noe om dette:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
                    
     Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt»

Kjærligheten skal altså være tålmodig, velvillig, ikke misunne, ikke skryte og ikke være hovmodig. Den skal heller ikke krenke noen eller søke sitt eget, men heller holde ut og tåle mye i tro og håp.

Den velvillige og oppofrende kjærligheten jeg synes å ha sett utspille seg i den tiden vi nå gjennomlever, er for meg nettopp den kjærligheten vi leste om over. Hvis det vi ser er uttrykk for tro, er det mange kristne blant oss.

Denne virksomme nestekjærligheten er et sterkt vitnesbyrd, og gir godt håp. Den er gjensidig, for alle kan gi den, og alle bør få den. Den er et viktig forutsetning for gode daglige fellesskap. Og den trenger ikke være veldig synlig, bare den skjer.

Takk til alle som gjennom sin kjærlige og iherdige innsats har ført oss dit at vi nå igjen kan begynne å leve åpnere, tryggere og lettere.

God søndag