24. mai, 2020

Søndagsrefleksjoner - Korona-lei

Nå kjenner jeg at jeg er lei. Lei alt snakket om smitte. Lei alle forholdsregler. Lei av å måtte leve med begrensninger. Lei av å måtte ta alle forbehold. Lei av å ikke kunne bare leve og være, slik jeg var vant til før 12.mars. Lei av alle analysene om alt det som vil bli annerledes etterpå, selv om jeg nok selv har bidratt til det. Det virker så lenge siden; som en annen verden, en annen virkelighet den gang, for to måneder siden. «Før koronaens tid» har blitt som å snakke om en annen tidsalder. Og vi blir advart mot å slippe opp på restriksjonene. Grundig håndvask, behørig avstand og manglende håndtrykk og klemmer kan bli langvarige tiltak.

Hva savner jeg så av det jeg hadde før? Jeg savner mest det gode håndtrykket, den varme spontane klemmen, de sosiale fellesskapene og i det hele tatt nærheten til andre mennesker. Jeg savner det gode samværet med barn og barnebarn. Jeg savner tryggheten i samværet, uten særlige forholdsregler eller forbehold. Det er den naturlige omgangen med andre jeg savner, ikke den spontane handlingen som bare førte til at jeg fikk mer av det jeg ikke trengte.

Har det så i det hele tatt kommet noe positivt ut av denne tiden? Ja, hvis jeg kjenner etter. Jeg har roet meg hjemme på en helt annen måte i denne tiden enn tidligere. Jeg har sett at livet mitt ikke er alle andre steder, men faktisk her, hjemme, hos meg selv. Her har jeg fått oversikt over, og begynt å lese bøker fra bokhyllene mine. Det har jeg tenkt på lenge. Jeg har fått ryddet og kvittet meg med ting som jeg ikke trenger. Det er en glede å levere små og store ting til Gjenbruken som de ønsker, og som de får solgt.

Også på et annet område har det skjedd noe positivt. Jeg har aldri gått så mye på tur, på så mange ulike steder som jeg har gjort i det siste. Det har jeg heldigvis ikke bare gjort alene, men sammen med ei jeg er glad i. På tur får vi kontakt med andre turgåere, og kan prate om løst og fast; med korrekt avstand. Det gjør godt både for sjel og kropp å komme seg ut av redet.

Jeg er fortsatt med noe i styre og stell, og der har vi møter. Disse møtene har nå skjedd på nettet, via Microsoft Teams og Google Meet. Etter noen oppstartsproblemer, har det overrasket meg hvor greit dette har gått. Så fort vi er enige om hvordan vi skal be om ordet, og ellers hvordan møtene skal foregå, har det gått over all forventing. Selv gamlinger som meg har klart det.

Jeg er derfor ikke bare lei av korona-opplevelsene. Jeg ser også at det kan komme noe positivt ut av dem.

Men det er også noe mer. I tillegg til at jeg har gått litt lei, merker jeg også et annet fenomen. Det er vanskelig å planlegge framover. Det er høyst usikkert hva som er lurt. Akkurat nå gjelder det særlig ferie. Usikkerheten er stor, og myndighetene vet heller ikke hva som er realistisk å anbefale folk å gjøre eller ikke gjøre. Hva kan vi klare å gjennomføre i ferien? Kan vi være sammen med familien på hytta? Når åpnes det for ferie i utlandet? Er det lurt å feriere i Norge, slik alle snakker om? Når kan vi i så fall begynne å bestille Norgesferie? Kan vi feriere åpent i Norge første del av ferien, eller må vi vente til nærmere skolestart? Hva skjer hvis vi må avbestille? Dekker reiseforsikringen hele beløpet vi har betalt?

Det å leve i en slik usikkerhet, er slitende. Jeg kan merke trøtthet, tilsynelatende uten grunn. Jeg merker et tankekjør som jeg ikke er vant til. Spørsmål som det før ikke var nødvendig å stille, opptar nå mye av tankene. Usikkerheten blander seg med frykten for å bli smittet, eller å smitte andre. Begge deler hadde vært veldig dumt, hvis jeg smittet andre, fordi jeg valgte å dra på ferie. Vi skulle selv hatt en skikkelig tur til Nord Norge med tog, buss, leiebil og Hurtigruta. Men usikkerheten ble for stor. Nå har vi utsatt reisen til neste år. Det var en lettelse å slippe å leve med denne usikkerheten akkurat nå. Med utgangspunkt i egne hytter og ledige sommeruker, tar vi tingene som de kommer. Det gir en god frihetsfølelse.

Som pensjonister har vi ikke lov til å klage. Vi har ikke mistet jobben; pensjonen tikker inn hver måned som om ingen ting hadde hendt. Vi har ikke ansvar for å følge opp ungene med hjemmeskole, eller ha hjemmekontor mens ungene herjer mellom beina våre. Vi har det økonomisk trygt; pensjonen er den samme uansett hva som skjer. Likevel kan vi kjenne på frykt og redsel. Frykt for å bli smittet og redsel for å smitte andre. Vi er jo tross alt i risikogruppen, og ønsker heller ikke å påføre andre lidelse.

Å ha en tro er for meg trygghet. Det gjelder ikke minst nå. Men den tryggheten som troen gir, gjør meg ikke mindre utsatt for sykdom eller smitte enn andre. Livet tar sine krokveier også for de som tror. Tryggheten i troen er heller en visshet om at uansett hva som skjer, har jeg EN som har lover å være med meg alle dager inntil verdens ende.

God søndag