31. mai, 2020

Søndagsrefleksjoner - Samspill og sameksistens

Denne gangen har jeg først lyst til å leke litt med ord. Ord som begynner med sam. Flere enn meg tenker kanskje først på ordet samarbeid. Om et arbeid vi gjør sammen. Litt mer sjelden er ordet samkvem. Om den kontakten vi har med hverandre. Ordet samspill har samme rot; om det å spille på lag sammen mot et mål. Ikke minst ordet sammenheng er viktig i det jeg tenker på; om ting som henger sammen. Til slutt ordet samvittighet. Et ord som ikke uten videre har noe med det å være eller gjøre ting sammen, men som likevel er viktig. Men det er ordene samspill og sameksistens som skal fylle denne refleksjonen.

Ordet sameksistens tenker jeg er satt sammen av to ord. Sam for sammen eller samvær, og eksistens for det å eksistere, leve eller bare det å være. Med dette ordet tenker jeg på sameksistensen mellom alle levende skapninger på jorda, og forholdet mellom jorda og skapningen. Særlig tenker jeg på det faktum at vi som mennesker er levende skapninger som lever i samspill med andre skapninger, med naturen; ja med alt det skapte.

Mennesket har opplevd en formidabel utvikling hvis vi ser det i perspektiv. Fra naturalhusholdning der vi levde i samspill med naturen, via industrialisering til dagens situasjon hvor en stadig større del av befolkningen lever tett på hverandre i store byer. Den stadige bevegelsen inn mot byene ser også ut til å fortsette. For å finne livsgrunnlaget for menneskene i denne utviklingen, har vi lagt under oss stadig større deler av den naturen som tilhørte våre venner dyrene; dvs. andre av de skapningene som hører hjemme på jorda. Dyrene har mistet stadig større deler av sitt naturlige habitat (leveområde), til fordel for menneskenes aktivitet. Dette fører til stadig tettere kontakt mellom dyr og mennesker. Det er nå flere og flere forskere som mener at en konsekvens av dette er at smittsomme virus-sykdommer flyttes fra dyr til mennesker. Mens dyrene kan leve med slike virus uten å ta skade, kan de bli livstruende for oss. Det har vi fått grundig dokumentert de siste to månedene.

Vi kan hevde at menneskenes bruk av jordas ressurser har vært nødvendig for vår livsstil. Men er vår livsstil nødvendig? Og hvor er tanken på samspill og sameksistens mellom menneskene og resten av skaperverket? Min påstand er at slike tanker har vært nesten fraværende. Hadde vi som menneskehet hatt tanke for at sameksistens og samspill med natur, planter, trær og dyr hadde vært viktig for framtida, hadde vi ikke fortsatt med overutnytting og rovdrift slik vi har gjort til nå. Som på flere andre områder, tror jeg dessverre at dette er konsekvensen av menneskenes overmot. Et overmot som sier at vi er herrer, og gjør med jordkloden det vi vil. Et overmot som reduserer planter og dyr til noe vi kan utnytte og spise. Et overmot som ikke har omsorg for den jorda vi har fått tildelt. Et overmot som kun tenker kortsiktig nytelse og velvære for noen utvalgte.

Albert Schweitzer skal en gang ha fått en tanke som ble styrende for hans videre arbeid. Han var på en større flod i Afrika, da han oppdaget en flodhest i vannet. Da slo en tanke ned i ham: «Vi må ha ærefykt for livet». Den som har ærefrykt for livet, vil passe på det og ikke ødelegge det. Det gjelder alt liv, ikke bare menneskene. Ærefrykten vil da naturlig gjelde både dyr, insekter, planter, trær og alt det vi ser rundt oss som vi kaller natur. Paven kaller jorda for Mor, fordi den er vårt oppholdssted og gir oss den omsorg vi trenger.

Sekulariseringen har ført til at vi har fått et samfunn uten bevissthet om Gud både som frelser og skaper. Vi har ikke lenger noen autoritet utenfor oss eller over oss. Da blir vi overlatt fullt og helt til våre egne lyser, ønsker og viljer. En følge av dette er at vi har fjernet oss fra naturen. Vi ser ikke lenger at vi er del av skaperverket. Vi har blitt herrer og brukere, og bare det. Skaperverket har ikke lenger noen selvstendig verdi eller betydning, men er bare til for å bli brukt.

Hva skal vi så gjøre? For løsningen på dette er ikke enkel. Jeg mener at den må gå veien om en erkjennelse at vi står i en sammenheng, og at vi har felles livsgrunnlag med resten av skaperverket. Vi deler vårt livsgrunnlag med dyrene, plantene, skogene, fjellene og trærne. Vi er selv del av det skapte. Samtidig er vi satt til å forvalte alt dette skapte. Hittil har vi forstått denne forvaltningen som kortsiktig bruk bare til vårt eget beste. Det går ikke lenger. Naturen sier ifra at «Hør, dere er en del av meg; men dere ødelegger meg, og det går ut over alle». Tegnene ser vi bla i stadig villere vær, pandemier og stigende havnivå.

Jeg innser at jeg også er fremmedgjort overfor naturen og det skapte. Selv om jeg går mye tur i naturen, får jeg liksom ikke inn under huden, at jeg hører til der. Men jeg har en drøm. Jeg drømmer om å se meg selv som del av naturen og skaperverket. Jeg drømmer om å kjenne på sameksistensen når jeg møter et dyr eller ser en blomst. For innerst inne vet jeg at det er sant. Sant at det står en Gud bak alt det vi ser. En Gud som ønsker at alt dette vakre, alle ressursene og alt det som gir livsgrunnlag skulle tjene skaperverket; menneskene, dyrene, trærne, plantene, havene, vannene, fjellene og alt det som vokser og gror der.

I dag er det første pinsedag. I kirka sang vi en salme der ett av versene pekte nettopp på jorda og naturen som peker på Gud:

Alt du skapte, gir deg ære

Jord og himmel har din glans

Stjerner jubler, engler synger

Rundt din trone uten stans

Skog og åser, dal og kilde

Åpen slette, veldig hav

Fugl i tre og bekk i fjellet

Synger om det liv du gav

God søndag