7. jun, 2020

Søndagsrefleksjoner - Kveldstur

Jeg har begynt å gå sene kveldsturer. Det går godt an i en årstid der lyset bare så vidt slipper taket før natten kommer.

Det er en spesiell stemning ute om kvelden. Det skrå lyset fra de siste solstrålene gir lange skygger. Det begynner å stilne i gatene. TV-ene flimrer sitt blåe lys i stuene. Det begynner å roe seg i hjemmene. Dagen har vært lang. Menneskene begynner å avslutte dagen. Etter litt kveldsmat, er de kanskje på vei til senga. For noen er det kanskje heller forberedelse til nattevakt, for at vi andre skal være trygge, i natt også.

Jeg går ned langs elva. Også fuglene har roet seg. Noen få synger sin sang, men de fleste er stille. Et par ender tar kanskje noen sakte svømmetak for å finne seg et nattreir. Titter nysgjerrig på noen insekter som går på vannet.  Ser kanskje etter om det er en fisk som er på jakt etter dem. Drar seg litt vekk når jeg kommer, men ser snart at jeg ikke er farlig.

De siste kveldslyset gjør elva til en sølvstripe; et gjenskinn av himmel. Tar et bilde, selv om jeg har tatt bilde av dette mange ganger før. Stemningen er jo så fin. Treffer en kjenning. «Flott stemning i kveld» «Ja, en nydelig kveld», var svaret tilbake. Jeg rusler hjemover. Har fått den roen jeg trengte. Et par kjeks og litt melk til kvelds. Så er dagen over.

Var på hytta i helga. Jeg har kveldstur der også. Der kjenner jeg mer på skogens ro, selv om mye skog er tatt ut ved hogst for to år siden. Stygge spor etter skogsmaskiner blir gradvis borte. Naturen tar over, igjen. Fuglene synger høyere her enn hjemme. Det er som et kor. Jeg vet ikke hvilken stemme de ulike fuglene har, men flott er det. Etter hvert stilner det, også i skogen.

En kvist knekker. Hva var det? Ser ingen ting. Kanskje det bare var noe jeg innbilte meg. Så plutselig hører jeg et brøl. Det kan minne om et langt hundebjeff. Eller en blanding mellom ku og hund. Da ser jeg en skikkelse mot kveldshimmelen, og ei hvit rumpe som spretter bortover ei åpen glenne i skogen. Jo, det var nok et rådyr som var skremt og ville advare andre. Advare mot meg, denne skremmende skikkelsen på to bein. Brølet flyttet seg bortover i skogen. Først når jeg nærmet meg hytta, ble det stille. En flott opplevelse denne kvelden. Nå kan jeg roe meg ned her også; få litt kveldsmat og gå til sengs. Takke for opplevelsen.

Kvelden gir en opplevelse av samhørighet med naturen som er sjelden. Det er liksom ro over det; noe som er vanskelig å få til i løpet av dagen. Jeg ønsker meg mer av dette, men da må jeg oppsøke det. Jeg må ut av huset; vekk fra TV-skjermen. For jeg tror det er meningen at vi, som en av naturens skapninger, skal kjenne på denne samhørigheten og enheten. For er det noe vi opplever å være del av og er glade i, vil vi gjøre vårt for ikke å ødelegge det.

På tur i naturen der vi ser etter detaljer og livsformer, er det ikke vanskelig å se storheten. Tanken på at det står noen bak, en skaper, kan merkes på kroppen. For alt dette kan jo ikke være tilfeldig? Salmisten skildrer noe av dette i salme 104 i bibelen:

«Han vannet fjellene fra sin høye sal. Jorden mettes med frukten av din gjerning. Du lar gresset spire fram for feet og vekster til nytte for mennesker. Du lar brødet komme fra jorden, vinen gir menneskene glede. Du lar ansiktet skinne av olje, brødet gir menneskene styrke.

Herrens trær får slukke tørsten, sedrene på Libanon, som han har plantet. Der bygger fuglene rede, i sypressen har storken sitt hus. De høye fjellene har steinbukken fått, klippene gir grevlingen ly»

Og midt i alt dette er vi, menneskene, plassert. Han skriver om menneskene når morgenen kommer: «Da går menneskene ut til sin gjerning og arbeider til kvelden kommer»

Salme 104 beskriver en jord og en natur preget av samspill og fred, ja nesten idyll. Jeg tror Gud som har satt det hele i gang, vil ha oss til å ta godt vare på alt det skapte. Salmisten oppsummerer det hele på denne måten:

«Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du bærer fram.»

Riktig god sommersøndagkveld