21. jun, 2020

Søndagsrefeksjoner -respekt og folkevett

Opp gjennom livet har jeg oppdaget at folkevettet er ulikt fordelt, og at det kan være fordelt på overraskende måter. Skjønt overraskende? Kanskje for en bygutt som meg. Men det skal jeg komme tilbake til.

På Jæren har de sin paragraf null: «Det e lov å bruga vedet». Det bruker de både der lover og regler ikke finnes, men også der de er uenige i hva de sier. Og det «vedet» er neppe akademisk begrunnet eller fundert. Likevel: Det sunne folkevettet fortjener respekt for det det er; kloke tanker blant vanlige folk.

Demokratiet er fullt av sunt folkevett. Der skal helt vanlige folk med høyst ulik bakgrunn, utdanning og livserfaring gjøre beslutninger om mer eller mindre kompliserte samfunnsforhold; lokalt, regionalt og nasjonalt. Det er mye å sette seg inn i, og mange ting kan være vanskelig å forstå. De som er villige til å gå inn i denne rollen fortjener all mulig respekt. Men får de det? Det kan nok variere, særlig for dem som bruker «politikere» som et skjellsord. Det burde være slik at de som er villige til å stille til valg, som blir valgt og så gjør en så god jobb de kan ut fra egne forutsetninger, får vår respekt og vår takk.

Jeg tenker også på folkevett og respekt i forholdet mellom by og land. Jeg tror det er en tendens til at byfolk tror de kan det meste, og at det er i byene klokskapen bor. Da er det lett å se ned på de som bor og arbeider på bygdene. Arbeid med jord, skog, fiske, snekker- og rørleggerarbeid kan lett blir betraktet som mindreverdig i forhold til akademiske yrker som leger, sykepleiere, advokater, lærere og kanskje særlig de som arbeider i høyere utdanning og forskning. Det kan lett oppfattes som at de med høyere utdanning er på et høyere nivå enn andre folk.

Jeg har hatt noen opplevelser om dette. Vi var på biltur på Nordvestlandet, og sporet opp noen slektninger som det var lenge siden vi hadde sett. Vi ble bedt inn i et helt vanlig hjem på en helt vanlig sommerhverdag. Praten gikk om løst og fast. Så kom sønnen inn. Som vanlig kom spørsmålet hva han dreiv med. Jo, han kunne fortelle at han var translatør, dvs oversetter eller tolk. Han var faktisk den eneste autoriserte translatør i Norge på akkurat det språket. Her, ytterst i skjærgården hadde han vokst opp. Ikke i byen der klokskapen bor.

For hva er det som gjør at tynt befolkede tidligere Sogn og Fjordane fylke fostrer mange flinke elever? Hva var det som gjorde at landsgymnaset på Bryne tidligere gjorde det samme? Hva er det som gjør at elever fra tynt befolkede områder klarer seg minst like godt, om ikke bedre, på skole og i utdanning? Etter opplevelsen jeg nevnte over har jeg fått sanne at klokskapen er godt spredt, og ikke bare finnes i byene. Jeg har rett og slett skammet meg over en holdning der jeg som bymann kan se ned på de som bor på landet.

Hva skjer da når byfolket besøker eller er på ferie på landet? For det er jo dit de vil for å finne ro og fred. Eller kanskje heller: Hva forventer distriktsfolket av byfolket når de kommer på besøk? Jeg tror ett ord står sentralt: respekt. Respekt for eiendomsretten. Respekt for verdien av arbeidet som utføres lokalt. Respekt for at verden ser litt annerledes ut fra distriktet enn fra byen. Respekt for distriktets folk som mennesker. Respekt for deres arbeid og virke. Hvordan viser vi respekt? Ved å spørre om lov hvis vi skal oppholde oss på annen manns eiendom. Ved å vise positiv interesse for hva distriktsfolket driver med. Ved å lytte etter klokskapen, eller folkevettet. Jeg tror, kjære byfolk, at mange av oss kan bli overrasket.

For folkevettet er ikke forbeholdt noen gruppe. Det er ikke basert på høyere akademisk utdannelse. Det er ikke avhengig av at folk bor tett. Nei, kanskje det har bedre vekstvilkår der det er mer luft mellom folk. Der folk har bedre tid. Der det er mulig å tenke seg om. Der det er lengre mellom naboene. Der det er større nærhet til naturen. Der sammenhengen vi står i er tydeligere. Der røttene er dypere. Der tryggheten er større, ikke minst fordi forholdene er mer oversiktlige.

Mange skal på norgesferie i sommer. Kjære byfolk; vis respekt. For vi er velkomne, ikke bare med pengene våre. De liker folk på landet også. 

God søndag