12. jul, 2020

Søndagsrefleksjoner - Det vonde, og veien videre

Å oppleve vonde ting hører menneskelivet til. Ingen kan gå gjennom livet uten å havne i situasjoner eller opplevelser som er vonde, og som vi skulle ønske vi aldri hadde opplevd. Spørsmålet er ikke om vi klarer å unngå det, men heller hvordan vi rår med det og kommer oss videre når det vonde har skjedd.

Når det vonde skjer, kan vi få en opplevelse av at vår verden stopper helt opp. Første reaksjonen er at dette ikke kan være sant. Vi lukker kanskje øynene og håper at det hele er en drøm. Vi håper det går over, og at verden er slik den var før. Men nei, det er sant. Det vonde slår imot oss. Det er virkelig, og ikke mulig å flykte unna, for det er sant.

Da begynner prosessen. Vi må forholde oss til det som har skjedd. Da blir hovedspørsmålet om vi vil bruke kreftene våre på å opprettholde en illusjon om verden slik den var før, fortrenge at det hele har skjedd eller om vi velger å fokusere, på det å komme oss videre. For jeg tenker at det er disse tre mulighetene vi har: fornekte, fortrenge eller akseptere.

Hva skjer hvis vi fornekter det vonde? Hvis vi gjør alt vi kan for å opprettholde situasjonen slik den var før? Den løsningen er tilbakeskuende, og selvmedlidenheten har lett for å overta. Den kan være svar på spørsmålet: «Hvorfor skjedde dette meg?» Å si stakkars meg, og hva om det ikke hadde skjedd, kan være en vei inn i offerrollen. Peke på det urettferdige i at nettopp jeg ble rammet. Plage andre igjen og igjen med den samme historien om hvor bra det var før. Selv om vi hadde noe å klage på da også.

Et offer er plagsomt å være sammen med. Det kan ødelegge eget liv, og det kan definitivt påvirke relasjonen til andre. Da kan det lett oppstå en annen plage; ensomheten. For hvem vil være sammen med et menneske som alltid sirkler rundt sin egen elendighet? Som alltid krever oppmerksomhet om det som verken den det gjelder eller de som står rundt, kan gjøre noe med?

En annen måte er å fornekte. Å legge helt lokk på det som har skjedd, ikke snakke om det og ikke nevne det for noen. Det er stille fra oss, og det blir stille fra dem rundt oss. Det er aldri behagelig å snakke om vonde ting som har skjedd, og når den det gjelder aldri sier noe, slipper de rundt også å snakke om temaet. Faren er at den som bærer på det vonde da kan låse seg helt. Det vonde som vi bærer på, får aldri hjelp til bearbeiding. Det vonde blir fryst ned. Hverdagen går videre som om intet har skjedd.

Finnes det så et bedre alternativ? Jeg tror det er mulig å komme videre rett og slett ved å erkjenne det som faktisk har skjedd. Innse at det vonde er et faktum, uansett hvor smertefullt det kan være, og uansett hvor mye vi prøver å fornekte eller glemme. For det kan være mye smerte i å erkjenne en vond realitet. En slik realitet kan begrense livet framover i en eller annen form. Den kan gi mye sorg og savn. Den kan kreve oppmerksomhet og solid innsats for at den ikke skal få for stor innvirkning på livet.

Et menneske som kjemper med sin vanskelige situasjon, uten å bli offer eller tie den i hjel, kan få mye medfølelse. De nærmeste blir velvillig innstilt, blir kanskje imponert over hvor bra den det gjelder håndterer den vonde situasjonen, og får lyst til å hjelpe. Hvor vondt det enn kan være, kan en slik situasjon åpne opp noe som ikke var synlig tidligere. Kanskje den det gjelder tidligere var god til å klare seg selv på de fleste områder, og ikke trengte andre. Nå blir personen mere sårbar, og åpner opp for hjelp. Det kan være til berikelse ikke bare for den det gjelder, men også de som står rundt.

Mens et menneske som fornekter det vonde eller blir i offerrollen, kan risikere å skyve mennesker bort, kan et kjempende menneske som åpner opp for hjelp oppleve nye, sterke relasjoner til nye mennesker.

Hva er så veien videre etter at det vonde har skjedd? Det starter med å erkjenne det vonde, ikke kjempe imot det. Det fortsetter med å kjempe for å gjøre det beste ut av livet, ikke bare klage over hva som har skjedd. Og det ender med et levelig liv med noen nye erfaringer, og kanskje utfordringer. Erfaringer som likestiller meg med andre mennesker som også har sine tap og vonde livsopplevelser. Det er da livet leves forlengs, ikke baklengs.

Det kristne håpet et særegent fordi det er knyttet til noe utenfor oss selv. Det er også særegent ved at det varer ved, selv om det rakner rundt oss. Og det håpet kan gi mot når vi møter motgang. Apostelen Paulus skriver i sitt andre brev til Timoteus:

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom».

God sommersøndag