23. aug, 2020

Søndagsrefleksjoner - Meg, deg og alle

Som mennesker er vi innvevd i hverandres liv, og vi er alle del av samfunnet. Det er derfor ikke likegyldig for andre eller for alle, hva jeg gjør. Det jeg gjør eller ikke gjør, er uløselig knyttet til det du og andre gjør, og det kan igjen få følger for alle andre.

Vanligvis tenker vi kanskje ikke så mye på det. Men nå er vi i en situasjon der dette fenomenet blir usedvanlig tydelig. Det er nemlig ikke likegyldig verken for meg selv eller de jeg omgås hvordan jeg beskytter meg mot covid-19. Det er ikke likegyldig om jeg spriter hendene når jeg skal til, eller har vært i butikken. Det er ikke likegyldig om jeg dropper å holde meteravstand til de jeg treffer. Det er ikke likegyldig om jeg vasker hendene godt når jeg kommer hjem fra bytur eller besøk hos andre. Det er ikke likegyldig om jeg bevisst eller ubetenksomt håndhilser på eller gir en klem til andre.

På våren var vi observante og gjorde kanskje det meste rett når det gjelder smittevern. Når sommeren kom, gled det litt ut. Sommeren skal jo være preget av familiesamlinger, vennetreff, uteliv, grillfester og festlige arrangementer. Korona og smittevern virket så fjernt. Vi trodde kanskje at vi var ferdige med denne pandemien.

Så kom nyhetene. Så kom konsekvensene av de ubetenksomme samværene. Så kom følgene av utenlandsturene. Så kom resultatet av den utenlandsferien vi hadde gjennomført som om alt var som før.

Dette er ikke hyggelig, for det begrenser vår livsutfoldelse. Vi kan ikke lenger leve som før, uten at det kan få alvorlige følger for oss selv, våre nærmeste, lokalsamfunnet og i siste instans landet. Pandemien setter grenser som vi tidligere ikke har hatt. Regjeringen kaller det dugnad, og ber oss holde ut. Det fleste prøver så godt vi kan, men det er så utrolig lett å glemme seg. Og vi blir lei. Lei av å holde igjen på sosialt samvær. Lei av å måtte tenke seg om uansett hva vi gjør. Lei av å avlyse deltakelse på kjekke sammenkomster. Ja, for dette koster.

Noen påpeker at det har kommet noe godt ut av dette som vi fortsatt er midt oppe i. Vi har tatt noen sjumilssteg i å bruke digitale verktøy, både i skole og arbeidsliv. Og vi er mindre syke av andre, vanlige sykdommer som forkjølelse og influensa. Det arbeides nå på spreng på mange fronter for å skaffe oss en vaksine. Men skadevirkningene er mange. Vi blir mindre sosiale, og vi blir mer fryktsomme og vaktsomme. De svake og syke har det verst hvis smitten rammer, og de fattige og trangbodde er spesielt utsatt. Rapporter fra ulike land viser at pandemien ikke er under kontroll, og at vi antakelig må venne oss til å leve på en ny måte i lang tid.

Denne situasjonen utfordrer oss. Vi må tenke omsorg og nestekjærlighet på en ny måte. Det beste er kanskje ikke lenger å dra på besøk og gi en god klem. Det beste er kanskje ikke å feire bursdag med mange til stede, selv om det er et rundt tall. Det beste er kanskje heller ikke å dra i butikken midt i den verste trengselen på ettermiddagen når alle skal kjøpe inn til middagen. Det beste er kanskje ikke akkurat nå å dra på den togreisen eller flyturen som vi har tenke på lenge.

Men vi kan tenke kreativt. Vi kan være mer ute på tur. Vi kan ta en prat når vi møter noen ute, med behørig avstand. Vi kan ringe, eller bruke skype eller andre videomuligheter for å holde kontakten. For i den situasjonen vi er nå, er ikke det viktigste å få gjort alt det vi kunne tenke oss. Det viktigste vi kan gjøre er å ta hensyn slik at verken vi selv eller andre blir smittet. Da hjelper vi hverandre, da hjelper vi lokalsamfunnet og da hjelper vi i siste instans landet vårt. Da viser vi at vi er oss bevisst at det er en ubrytelig sammenheng mellom meg, deg og alle.

God søndag