30. aug, 2020

Søndagsrefleksjoner - Bekymring og håp

Hvordan lever vi dagen i dag, og hvordan ser vi på framtida? Det er aktuelle spørsmål med en snikende pandemi som dukker opp uten forvarsel, en verden i uorden og kaos mange steder og kanskje en usikker arbeidssituasjon. Det kan være mye å bekymre seg for. Kan en gudstro være til hjelp i slike tider? Kan vi regne med Gud i våre liv? Er det mulig å finne hvile fra våre bekymringer?

Ingen mennesker går gjennom livet uten å gjøre noe dumt. Det dumme fra dagen i går, kan forfølge oss. Vi prøver å glemme, men klarer det ikke. I perioder er det kanskje borte, men så skjer det noe som minner oss på det. Det er slitsomt å bære på gammel dumskap. Vi ville det kanskje ikke, men det ble galt likevel. Det vi gjorde gikk ut over både oss selv og andre. Det ødela noe av relasjonen og vennskapet med andre. Hvordan lever vi med dette? Vi kan forsøke å glemme, skylde på andre eller fortrenge det. Ingen ting av dette er gode metoder. I Bibelen kalles slik dumskap for synd. Men synden får ikke stå uberørt. For i samme boka tilbys vi tilgivelse. Det er bare ett krav: Vår erkjennelse og innrømmelse. Vi må erkjenne og innrømme både overfor oss selv, og kanskje overfor andre det dumme vi har gjort. Erkjennelsen blir dermed tilgivelsens mulighet.

På samme måte tror jeg heller ikke at noe menneske går gjennom livet uten å bekymre seg. Bekymring er som oftest knyttet til fremtiden. Ingen av oss vet hva som vil skje, verken den kommende timen, dagen, måneden eller året. Det innebærer at vi må leve med usikkerhet, enten vi liker det eller ikke. Det avgjørende blir hvordan vi lever med en slik usikkerhet. Blir den for dominerende i våre tanker, kan den lett ødelegge for dagen i dag.

Det eneste vi mennesker har, er øyeblikket. Hvordan vi lever hvert øyeblikk, blir derfor avgjørende. Lar vi fortidige dumheter styre oss? Bruker vi så mye av vår oppmerksomhet til bekymring for morgendagen, at vi mister dagen i dag? Jeg tenker at vi mennesker trenger hjelp til å leve godt, i dag. Og den hjelpen tror jeg kan komme utenfra.

Sist søndag var tema for gudstjenesten: «Vær ikke bekymret for livet». I teksten fra evangelisten Matteus får vi noen utfordringer som går rett inn i det vi drøfter over. Vi blir utfordret til å se på fuglene som ikke er bekymret for hva de skal spise, men får mat likevel. Vi blir bedt om å se på blomstene som aldri tenker en tanke på hva de skal kle seg med, men ingen er kledd så vakkert som dem. Så skriver han: «Så gjør dere da ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. hver dag har nok med sin egen plage».

Men hva så? Er det tilstrekkelig å se på fuglene og blomstene for å slippe å bekymre oss? Jeg tror ikke det. Men hvis vi ser dette i sammenheng med andre steder i Bibelen, kan vi finne hjelp. Jeg har funnet fram noe i den kristne tro som jeg tror kan gi konkret støtte for livet.

• Vi er skapt i Guds bilde. Vi er fortalt at Han aldri vil forlate oss; noe vi kan gripe hver dag.
• Vi er tilbudt tilgivelse. Vi kan legge fram for Gud det dumme vi har gjort og få det oppgjort.
• Vi er lovet en fremtid. Vi kan få leve i håpet om at en gang vil det vonde være borte.

Hvis vi klarer å gripe dette, og ta det på alvor, blir det mindre plass til bekymringene. Når vi kan legge det vi er bekymret for i hendene til En som har skapt alt, kan vi finne hvile. Når vi kan finne tilgivelse for det dumme vi har gjort overfor oss selv eller andre, kan vi få igjen frimodigheten til å gå videre. Når vi kan klamre oss til et løfte om en fremtid der alt er bare godt, blir det lettere å leve dagen i dag. Slik kan vi leve godt i spennet mellom en tilgitt fortid, ei trygg nåtid og ei framtid med håp.

God søndag