13. sep, 2020

Søndagsrefleksjoner - Den usynlige meteren

Vi har en situasjon i samfunnet der meteren har fått stor betydning. Ikke slik å forstå at vi alle går rundt med metermål, men vår oppførsel er likevel preget av meteren. Det er noe helt nytt. Hadde jeg brukt denne overskriften for vel et halvt år siden, hadde ingen forstått hva dette var. Nå forstår de fleste det. Så fort forholder vi oss til omfattende endringer.

Det er selvfølgelig smittevernmeteren jeg tenker på. Den som sammen med grundig håndvask og spriting av hender, skal hjelpe oss gjennom pandemien. Den som de sentrale myndighetene gjentar i det uendelige, for at vi skal forstå og ikke minst følge opp. Og den som vi stadig glemmer i det daglige, særlig nå når vi har vært på sommerferie.

Hvordan lever vi med meteren i praksis? Hva skjer for eksempel når vi møter noen kjente i butikken eller på byen? Noen vi ikke har sett på lenge? Første reaksjonen er å håndhilse og kanskje gi en klem. Stans! Sier Meteren. Hold avstand! Eller når vi leter i butikken etter det vi er på jakt etter, og dumper borti en annen med samme ærend. Pass på! Sier Meteren. Det kan hende vi har det travelt, fordi vi skal hjem å lage middag. I full fart rundt et hjørne på reolene i butikken kolliderer vi nesten med en annen. Begge skvetter til, og går en omvei. Bra! Sier Meteren. Slik kan vi holde på. Meteren er med oss over alt som en usynlig skygge.

Vi er ikke blitt rådet til å unngå å ha kontakt med andre. Men kontakten må skje på en annen måte; med behørig avstand. Vi må lære oss nye måter å hilse på. Flere har spådd at å håndhilse vil forsvinne; kanskje også å klemme. Hva gjør vi da? Gode blikk kan hjelpe. Smilende øyne og vennlige ord likeså. En god prat, på avstand ute, kan gjøre underverker. Særlig når været tillater det.

Før denne pandemien slo til ble en innvandrerkvinne kritisert for ikke å håndhilse på Kronprinsen. Hun praktiserte i stedet en smilende hilsen med hånden på hjertet. Det var uvant den gangen; kanskje det var grunnen til kritikk fra noen. Nå har denne måten å hilse på blitt vanlig fra flere. Kanskje det blir den nye hilsemåten? Jeg synes den kommuniserer vennlighet, positiv oppmerksomhet og hjertelighet. En annen måte som begynner å bli brukt, er å hilse med albuene eller skoene. Det virker noe tøysete, men hjelper kanskje mot forlegenhet i situasjonen.

Takket være rask og omfattende inngripen, er smitten i Norge lav. Men den er der, det ser vi i lokale utbrudd etter litt uforsiktig omgang med Meteren. Smitten kan ikke sees, men vi blir foret med informasjon om nye smittetilfeller. Den er som en usynlig fare, der den usynlige Meteren er et viktig botemiddel til vi får vaksine, kanskje neste år. Frykten for smitte ligger hele tiden på lur, og styrer våre tanker og handlinger.

Det sies at vi må leve med denne situasjonen, lenge. I skrivende øyeblikk er det begynnende høst. Ut fra nevnte prognose om når en vaksine kan være tilgjengelig, må vi kanskje over neste sommer før vi er trygge. Hvordan har vi levd i mellomtida? Hva har den usynlige faren og den usynlige Meteren gjort med oss?

Mange har vært mye mer ute. Salget av friluftsutstyr har økt kraftig. Mange har prøvd sider av friluftslivet som de aldri har prøvd ut før. Og det har vært gode opplevelser. Flere sier også at de oppdaget hvor travle de var, når de måtte holde seg hjemme. Tiden fikk et annet innhold. Det ble mer og bedre tid for våre nærmeste. Hjemmekontoret førte videre til et kvantesprang i bruk av elektroniske møteløsninger. Det ble helt vanlig å være mye hjemme, ikke bare for de som var alene til vanlig. Å være hjemme ble relansert som normalen.

Men situasjonen har testet vår tålmodighet. Vi trodde kanskje at smittefaren var over når sommeren kom. Den gang ei. I flere land er den verre enn tidligere. Studentene trodde kanskje de skulle få en vanlig studiestart. Det skjedde ikke. Ungdommene trodde kanskje de kunne feste som før. Men det gikk ikke. Skjenkestopp etter midnatt ble nødvendig.

Vi har fått begrenset vår frihet som vi kanskje tidligere tok som en selvfølge. Vi kunne reise hvor vi ville, så ofte vi ville uten å reflektere over det. Nå er utenlandsreise forbundet med betydelig risiko og frarådet. Vi kunne håndhilse på, og klemme hverandre så mye vi ville. Nå må vi prøve å unngå det. Vi kunne delta på kulturarrangement, og sitte tett uten å tenke at det var farlig. Nå må vi sitte med god avstand. De fleste tar konsekvensen, og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Andre blir lei, og mister tålmodigheten.

Vi er nå midt i en situasjon som vi håper går over. Det spennende er om vi legger om våre vaner i så stor grad, at vi ikke kommer tilbake til slik det var før. Vi vet ikke. Men det vi kan vite for sikkert er at vi fortsatt har behov for sosial kontakt og omgang med andre mennesker. Vennlige ord, varme blikk og hyggelig samvær vil fortsatt være avgjørende for vår menneskelighet. Men vi må pleie vår medmenneskelighet på en annen måte. Det utfordrer vår kreativitet og kjærlighet, for vi må fortsatt være der for hverandre, ikke minst nå.

Bibelen kan hjelpe oss, nå også. I kjærlighetens kapittel i Paulus første brev til korinterne står det:

     Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
                    
     Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

 God søndag