25. okt, 2020

Søndagsrefleksjoner - Ute av øye, ute av sinn

Uttrykket har interessert meg lenge, og jeg skal komme tilbake til hvorfor. Hans A. Tvedt skriver på nettsida klisjeer.no at uttrykket er gammelt, ja det kan opprinnelig stamme fra utenlandske skrifter helt tilbake til 1400-tallet, kanskje enda tidligere. I vår del av verden kom det blant annet inn gjennom Ibsens Rosmersholm fra 1886: «Nu er det ude av Øje. Og lad det så være ude af sind også».

Uttrykket om at det man ikke ser, ikke opptar våre tanker, er med andre ord gammelt. Kanskje kan det skyldes at dette er et vanlig menneskelig fenomen. Men hvorfor har det opptatt meg? Jeg har mest tenkt på det som en av våre uvaner. I mange tiår har vi tenkt at det vi kaster ut av bilvinduet under fart, blir borte. Vi har tenkt at det vi kaster på sjøen fra båt når vi er på tur om sommeren, forsvinner. Vi har ikke brydd oss om at engangsgriller, tomflasker eller appelsinskrell blir liggende igjen etter oss i naturen når vi er på tur. I et større perspektiv har vi heller ikke brydd oss om utslipp og dårlige arbeidsforhold i landene som produserer våre (alt for) billige klær, for det er jo så langt borte. Alt dette er nok fortsatt aktuelt, men sier uttrykket noe mer?

Å praktisere «Ute av øye, ute av sinn» kan være en ren overlevelse for oss. Vi klarer ikke å ta inn over oss alle inntrykk og konsekvenser av det vi holder på med. Vi lukker øynene for det vi ikke orker eller klarer å forholde oss til. Dette er ekstra aktuelt i vår moderne medietid der vi bombarderes med dårlige nyheter. Det blir et hav av negativitet som kan ødelegge vår egen livskvalitet. Derfor lar vi det gli forbi.

Uttrykket er delt i to. Først må noe komme utenfor synsfeltet i fysisk eller overført betydning, før det forsvinner fra tanken. Det kan hende at det forsvinner av seg selv, og det kan hende at vi sørger for at det forsvinner. I utgangspunktet kan det være både noe gledelig som forsvinner, eller noe trist, problematisk, sorgfullt eller mørkt. En umiddelbar glede, kan være vanskelig å holde på utover det øyeblikket gleden fant sted. En ubehagelig sannhet som vi aner at vi burde ha gjort noe med, kan være fristende å fjerne fra synsfeltet så fort som mulig. Enten fordi vi ikke ser oss i stand til å gjøre noe med det, eller at det blir for ubehagelig å løse opp i.

Noe av det mest uheldige ved dette, er at det som er ute av syne og ute av tanken, kan vi vanskelig gjøre noe med. Jeg vil nevne et par eksempler.

Koronapandemien er på en måte ute av syne for de fleste av oss, men ikke ute av sinn. Det er få av oss som er smittet, eller som kjenner noen som er smittet. Slikt sett er den ute av øye, helt konkret. Likevel er alle opptatt av den. Vi hører om den daglig i nyhetsbildet, og Regjeringen vurderer fortløpende hvilke tiltak som skal gjennomføres for å møte pandemiens konsekvenser. Og ikke minst er den konkret og synlig i form av de smitteverntiltak som vi er bedt om å gjennomføre. Pandemien er derfor verken er ute av øye, eller ute av sinn, og vi handler deretter.

Miljø og klimakrisen er en annen trussel som kan ha et mye større skadepotensial og konsekvenser enn pandemien. Den er imidlertid fjern og usynlig for de fleste av oss, og har heller ikke samme plass i mediebildet. Den fører heller ikke til de samme konkrete tiltakene fra Regjeringen, eller den samme løpende oppmerksomheten om tiltak. Denne krisen som skulle oppta oss mer, opptar oss mindre. Jeg at den er både ute av øye og ute av sinn, hvis vi ikke selv opplever åpenbare konsekvenser direkte i form av naturødeleggelser, miljøkriser eller luftforurensning. Vi handler heller ikke som om dette var en overhengende krise.

Dag O. Hessen sier i en kronikk i Klassekampen i går at vi fra naturens side er innrettet for å håndtere umiddelbar og konkret fare. Men vi er også tilsvarende dårlige på forsakelse til beste for framtiden og de som ennå ikke er født. Jeg mener at dette kanskje er en av de mest alvorlige konsekvensene av ordtaket «Ute av øye, ute av sinn».

Vi kan ikke slå oss til ro med dette. Vi kan ikke leve rolig videre uten alvorlige tiltak. Vi kan ikke tillate at denne krisen kommer «ute av øye, og ut av sinn». Vi kan ikke leve i den tro at dette går over. Vi kan ikke late som om denne krisen ikke finnes. Til det er konsekvensene alt for store og forskerne alt for enige om at vi har et alvorlig problem hvis ikke vi gjennomfører omfattende og gjennomtenkte tiltak mot klima- og miljøkrisen.

Hessen brakte inn et nytt ord, forsakelse, som vi må ta i bruk når noe avgjørende viktig er utenfor vårt synsfelt og vår oppmerksomhet. Forsakelse betyr gi avkall på noe, helt frivillig. Det innebærer å si nei til noe, for å si ja til noe som er større, bedre og lurere. Det betyr å si nei til en kortvarig glede, for å si ja til et langvarig gode. Det å gi avkall på noe er uvant for en generasjon som er vant til umiddelbar nytelse. Vi har økonomi til å tilfredsstille våre behov umiddelbart. Å ofre eller forsake noe, synes uaktuelt. Særlig når det vi forsaker er noe nært og konkret, mens det vi eventuelt får i stedet er noe uklart, fjernt og lite konkret. Likevel er det dette som er nødvendig. Vår natur og vårt klima trenger vår forsakelse. Vi trenger bare litt hjelp til å finne ut hva og hvordan.

Forsakelse er en integrert del av den kristne troen. Vi leser det i trosbekjennelsen hver søndag. Vi bekjenner forsakelsen og troen som vi døper våre barn til. Kristen forsakelse er å gi avkall på noe, for å oppnå noe mye større; troen og evigheten. Men jeg mener kristen forsakelse også er å gi avkall på noe for å bevare den jorden vi har fått tildelt.   

God søndag