1. nov, 2020

Søndagsrefleksjoner - Han dømmer ingen

På TV2 går et program som heter Farmen. Jeg pleier ikke å se på det, men gjorde et unntak en kveld. Jeg hadde hørt at det var med en prest, som var godt likt. Så jeg ble nysgjerrig.

Det viste seg at denne unge presten både hadde velsignet andre deltakere, og døpt en av dem. Presten og en av de andre deltakerne ble intervjuet på Senkveld, et annet program på samme kanal. Den andre deltakeren hadde mildt sagt et saftig språk med mange bannord. Men presten sa bare med et smil «Han er i hvert fall ærlig». På spørsmål fra programlederen om hva de synes om å ha med en prest i programmet, sa han: «Han deler sin tro uten å tvinge den på oss», og «Han dømmer ingen». Det er det siste uttrykket som fikk meg til å tenke.

Kristne er opptatt av å dele sin tro; eller burde i det minste være det. Hvorfor? Jo, fordi vi har funnet og grepet noe av det beste som kan skje et menneske, troen. Den er et uforanderlig fundament for livet, og gir håp for all fremtid. Hva er da mer naturlig enn å fortelle andre om det?

Så er spørsmålet hvordan dette gjøres i et samfunn som i mindre og mindre grad har kunnskap om religion og tro. Hva skjer i møtepunktet mellom mennesker når tema er tro? Noen kristne kan tenke at dette er så personlig, at det er vanskelig å snakke om. Andre tenker at de ikke våger å snakke om det; hva ville folk si? Noen gjør det med stor frimodighet, men samtalen uteblir. Presten i Farmen delte tydeligvis åpent og fritt om sin tro, men «uten å tvinge den på» de andre.

Kjernen i kristendommen står godt beskrevet i Johannes første brev: «Og dette er hans bud: Vi skal tro på Hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss.» Kristendommen har med andre ord et indre anliggende; å tro på Jesus, og et ytre anliggende; å elske hverandre. Jeg mener at disse to delene er innbyrdes avhengige.

Det indre anliggende, troen, skjer i relasjonen mellom mennesket og Jesus Kristus, Guds Sønn. I denne relasjonen vil Bibelens lære og veiledning være viktig. Men Bibelen må tolkes. Og hvordan den tolkes, vil være avgjørende for innholdet i troen i de ulike kristne sammenhengene. De fleste kristne vil imidlertid være enige om at det sentrale i troen er at jeg har erkjent min synd, tror at Jesus Kristus døde på korset for mine synder, og sto opp igjen for å gi meg nytt liv.

Jeg tror at tolkningen av Bibelen påvirker vår tro, og vårt forhold til andre mennesker. Har jeg lært at Bibelen er Guds eget ord som må tas bokstavelig, og at brudd på budene er alvorlige, kan min tro bli preget av frykt for å gjøre feil, og bli bokstavelig og formalistisk. Mitt forhold til andre mennesker kan bli preget av «dem» og oss». Har jeg i forkynnelsen blitt advart mot å bli hovmodig, og oppfordret til å være ydmyk, kan jeg sette meg selv så lavt at jeg ikke er i stand til å elske verken meg selv eller andre. Har jeg derimot blitt møtt med kjærlighet, blitt sett og tatt på alvor som den jeg er, kan troen bli trygg, og kjærligheten til andre bli åpen og tilgivende.

Min vei inn i troen startet den gangen jeg som student ble spurt: «Per Arne, hvordan har du det?». Et annet menneskes medmenneskelige og kjærlige nysgjerrighet var dermed starten på et kristenliv som per dags dato har vart i over 45 år. Jeg ble møtt på en kjærlig måte, uten betingelser. Og jeg har opplevd en forkynnelse som setter troen på Jesus Kristus i sentrum, og fått innprentet en betingelsesløs kjærlighet til andre mennesker. Tolkningen av Bibelen er i min sammenheng preget av at den er skrevet i en helt annen tid, i en helt annen sammenheng og over en svært lang tidsperiode. Det er derfor vanskelig å ta den bokstavelig som veiledning direkte inn i vår tid. Det viktige blir da først å se hva teksten sier, ut fra den tiden den ble skrevet i. Deretter kan vi trekke ut det essensielle, og se hvordan det kan brukes inn i vår tid. Det blir på en måte å «oversette» bibeltekstene inn i vår tid, til våre behov og våre samfunnsforhold. Det tar på ingen måte bort bibelens betydning, men gjør den mer relevant og aktuell.

Jeg tror vi har mye å lære av presten i Farmen. Han delte frimodig sin tro, i kjærlighet til de han møtte og uten å presse den på noen. Og han dømte ingen. For Bibelen er tydelig på at den kristne kjærlighet til andre mennesker skal være uten betingelser, krav eller forbehold. Den skal være uforbeholden, i respekt for det enkelte menneskes unike identitet som Guds skapninger. Det var dette presten i Farmen praktiserte. Paulus minner oss om denne kjærligheten i sitt brev til Korinterne: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig».

God søndag