15. nov, 2020

Søndagsrefleksjoner - Bærekraftig hverdag?

I dag har jeg lyst til å ta dere med på en hverdagsopplevelse. Eller sagt på en annen måte; historien om en kaffemaskin.

For fem år siden fikk jeg en kaffemaskin fra barna til jul. Det er en kaffetrakter med innebygd kaffekvern, og har vært et spennende bekjentskap. Bruken har ført til at jeg har utforsket flere nye kaffesmaker, og har vekslet mellom ferdig malt kaffe og kaffebønner.

Jeg har vært veldig fornøyd med maskinen, helt til nå. For et par uker siden begynte knappen som jeg starter traktingen med, å «krangle». Den virket av og til, og av og til ikke. Ja vel, tenkte jeg. Denne må vel kunne repareres, det var jo bare en bryter som måtte skiftes. Alt annet ved maskinen fungerte bra. Så jeg begynte prosessen med å finne en måte å reparere den på.

Kaffetrakteren er fra Philips, så jeg gikk på deres hjemmeside. Det var vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle gå fram for å få den reparert. De oppga et firma i Bergen som deres samarbeidspartner på reparasjoner, men dette firmaet opplyste at de ikke reparerte kaffemaskiner. Jeg fant Philips på Facebook og sendte dem en melding. Jeg sendte også epost i et skjema på deres nettside. Og jeg kontaktet Elkjøp lokalt, der jeg hadde fått opplyst at maskinen var kjøpt.

Underveis var det fristende å gi opp, men jeg hadde ikke lyst til å gi meg. Det ble et prinsipp: En kaffemaskin til en veiledende pris på ca. 1500 kr måtte jo la seg reparere! Hvis ikke ville jo bruk og kast som metode være gjennomført på et høyere nivå enn jeg hittil hadde trodd.

Prosessen ble en opplevelse. Her er litt om det som skjedde.

Første svar fra Philips på epost lød: «Ditt produkt er ikke til å sendes på service det utbytte hvis det er noe feil med den». Hva var nå dette, tenkte jeg. Får jeg svar fra en robot? Det kunne se sånn ut. Hos Elkjøp fikk jeg vite at det ikke var sikkert at maskinen kunne repareres, og at jeg måtte betale for å sende den til verkstedet uansett om den ble reparert eller ikke. Og så fikk jeg svaret som antakelig er forklaringen på at det er vanskelig å få ting reparert: «Det kan koste mer å få den reparert enn å kjøpe ny». Dette regner jeg med at flere enn meg har opplevd. Til sist kom bekreftelsen på Messenger fra Philips: «Jeg vil gjerne hjelpe deg med din kaffemaskin, men jeg ser at den ikke er reparerbart og det er dessverre ikke mulig å sende deg ny bryter, da den ikke finnes som reservedel». Som plaster på såret fikk jeg en rabattkupong på 25% som kunne brukes på Philips nettside. Jeg bestemte meg for at hvis jeg skulle kjøpe en ny kaffetrakter, så ønsker jeg at den kunne repareres også etter garantitiden. Svaret fra Philips på dette var følgende om de to modellene jeg hadde plukket ut som mulige nye alternativer: «..serien har dessverre ikke reparerbare produkter. Derimot nesten alle våre superautomatiske espressomaskiner er det».

Det var det. En kaffemaskin til kr 1500 kan ikke repareres! Bransjen har altså laget et opplegg med engangsprodukter, hvor produkter med en mindre feil, ikke kan repareres, men må kastes. Jeg tenker at dette er praksis som tilhører en tid som var, og som vi ikke kan leve med lenger. Det kan ikke være bærekraftig at brukbare produkter kastes, selv om delene resirkuleres aldri så mye. Likevel kan ikke bransjen få hele skylda. Vi som forbrukere må etterspørre produkter som er varige og reparerbare på en helt annen måte enn hittil, og politikerne må stille krav til produsentene at produktene kan repareres.

Hva kan vi så gjøre i mellomtida?

Når vi kjøper som i dette tilfellet elektriske produkter, må vi spørre om produktet kan repareres også etter garantitiden. Etter å ha fått slike opplysninger, kan vi velge om vi likevel vil kjøpe dette produktet, eller heller vil kjøpe et produkt som kan repareres. I mitt tilfelle har jeg den muligheten nå når jeg likevel må kjøpe ny kaffemaskin.

Dernest bør vi bruke de politiske kanalene vi har for å få til et krav om at produsentene og forhandlerne uoppfordret opplyser oss forbrukere om produktet kan repareres. Slike opplysninger bør også være en pliktig del av varedeklarasjonen. Jeg for min del er i ferd med å kontakte forbrukerrådet.

Alt dette vil sikkert få konsekvenser. Produktene vil sannsynligvis bli dyrere ved et krav om at de kan repareres. Det tenker jeg at er helt i orden, så lenge det fører til at produktene varer lengre. Det kan også hende at produktene blir mer standardisert, for at de skal bli enklere å reparere. Det skulle for eksempel ikke være nødvendig at alle elektriske produkter til en bestemt bruk, har ulike brytere. Nå ser det ut som det er design som alene bestemmer hvordan de enkelte produktene og delene skal utformes.

Til sist, og ikke minst: Hvis det blir krav om reparerbare produkter, kan den delen av bransjen som reparerer, få en oppblomstring. Hvis dette i tillegg skjer ved spredt etablering, vil også disse arbeidsplassene bli lokale. Jeg ser med lengsel fram til at jeg en gang kan dra ned i Egersund by og få reparert min kaffetrakter.

God søndag