6. des, 2020

Søndagsrefleksjoner - Å være kristen i livet

Hva innebærer det i praksis å være kristen? Hva er egentlig den praktiske forskjellen mellom livet til den som tror og den som ikke tror? Dette er spørsmål som jeg har tenkt på i det siste. Jeg husker en gang jeg fikk dette spørsmålet direkte. Jeg var på repetisjonsøvelse i militæret. Jeg hadde med Det nye testamentet, og leste på det i skjul. Det ble selvfølgelig oppdaget, og en av mine medsoldater spurte: «Er du kristen?» Jeg svarte bekreftende, og så kom det: «Hva betyr det for deg å være kristen? For det må jo bety noe i praksis hvis det er så viktig som dere sier». Jeg fortalte noe famlende hva det betydde; blant annet en trygghet for en noe usikker sjel den gangen.

Jeg ble minnet på spørsmålene når jeg leste fra Hebreerbrevet en av de siste dagene. Der er det listet opp en del ting som er viktige for kristne, og som vi bør gjøre. Fra kapittel 10, vers 19 blir vi først tatt med i troens grunnlag. Det er Jesus som gjennom sitt liv, død og oppstandelse har vist oss veien gjennom forhenget og inn i helligdommen. Den gang dette ble skrevet var helligdommen noe stort og utilnærmelig, og det aller helligste var bare sjelden tilgjengelig og da kun for de som var innvidd til prestetjeneste. Det Jesus gjorde som vi primært minnes i påsken, var dermed noe radikalt. Nå skulle alle som trodde få den samme tilgangen til helligdommen som bare de innvidde hadde hatt fram til da. Det er den samme Jesus vi feirer nå i julen, men nå gjelder det hans komme som et lite barn.

Dette er grunnlaget for oss som kaller oss kristne. Men vi trenger råd og veiledning for det kristne livet. Teksten fra Hebreerbrevet gir oss flere anbefalinger formet som «la oss..». Jeg skal gjennomgå dem nedenfor, sammen med noen tanker.

La oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann.

Tro gir frimodighet til å komme fram for det hellige. Vi kan tenke på det hellige som kirken eller bedehuset vi går i eller bor nær. Vi trenger ikke skamme oss når vi går inn der, for når vi har grepet troen, har vi også erkjent vår tilkortkommenhet og vår synd, og har fått tilgivelse. Å være badet i rent vann, kan kanskje henspeile på dåpen der vi blir tatt imot som Guds barn.

La oss holde urokkelig fast på bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast.

Troen gir grunnlag for et fast og urokkelig håp, og det håpet skal vi fortelle andre om. Dette håper er ikke bare knyttet til et godt liv i evigheten, men ikke minst til at Han, Jesus, er med oss alle dager inntil verdens ende, som det står et annet sted. At en som kommer utenfra, vil oss vel, og står ved vår side i livet uansett hva som skjer, er ikke minst viktig nå når vi opplever krevende tider.

La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Jesus har gitt oss to bud; å elske Gud og elske hverandre. Den ubetingede kjærligheten til andre mennesker, skulle være kristendommens og troens viktigste kjennetegn. Den som får kjærlighet, har lettere for å gi kjærlighet til andre. Nestekjærlighet er derfor et gjensidig fenomen. Når vi har omtanke for hverandre, vil vi nettopp oppgløde hverandre til å gjøre det samme for andre. Det var en som sa at mennesker av i dag har ikke sagt nei til Jesus, de vet bare ikke hvordan han ser ut. Jesus viste oss hva kjærlighet er, og sa at vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger.

La oss ikke holde oss borte når menigheten samles, som noen har for vane.

Det er ikke bare vi som dropper kirkegang; Hebreerne var akkurat like. Den menigheten vi er døpt inn i, er også den vi tilhører. Det er ikke mange kirkegjengere i Egersund kirke; heller vanligvis ikke i de andre kirkene. Årsakene til dette kan være mange. Noen synes kanskje det at dette kun er for den indre krets. Andre har noen vonde opplevelser som sitter i, og som har gitt et indre bilde av noe som ikke er godt. Andre igjen kan føle at de ikke er gode nok til å gå i kirka, eller at dette med tro ikke er så aktuelt. Alt dette er forståelig. Noen har imidlertid også et bilde av en gudstjeneste som noe fremmed, kjedelig og lite relevant. Til dem har jeg lyst til å si at dere tar feil. Vi har gode prester og forkynnere som har et reflektert og relevant budskap til oss, moderne menneskene. Jeg utfordrer deg derfor til å gjøre et forsøk; prøv en gudstjeneste og se om du får noen illusjoner knust!

La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.

Er det noe vi trenger i den tiden vi nå opplever, er det oppmuntring. Den oppmuntring vi her snakker om kommer fra troende mennesker som selv kjenner på sine begrensninger, men som har funnet en edelstein. Min erfaring er at oppmuntring basert på en trygg tro, er mer verdt enn noe annet. Jeg skal likevel ikke ta bort gleden ved å oppmuntre og få oppmuntring uansett hvem som gir den.

Med disse oppmuntringene og oppfordringene vil jeg ønske riktig god advent med ventetid på Jesusbarnet, og et ønske om en trygg tro og et godt og rikt fellesskap.