13. des, 2020

Søndagsrefleksjoner - Årets savn

Hva er det vi har savnet i år? Hva av det vi vanligvis gjør har koronapandemien satt en grense for? Og hvordan har vi opplevd og levd med disse begrensningene? Dette er noen av de spørsmålene som jeg har fundert litt på i det siste.

Det var naturlig å ta dette opp i årets julekort. Der skrev jeg følgende tanker til de fleste:

Det har vært både merkelig, uvant og litt skummelt å leve med usikkerhet og forbehold over så lang tid som i år. Nå må vi håpe at 2021 gradvis gir oss friheten tilbake.

Professor Torleiv Austad på Menighetsfakultet ble nylig intervjuet i avisen Vårt Land. Han hadde også noen tanker om dette året. Slik står det i intervjuet:

Både under krig og pandemi ser han fellesskapet tre fram. Det gjelder ikke bare å tenke på seg selv eller hva man har lyst til, men hva som er best for folket og for menneskene rundt deg. På en måte kan man si at pandemien er et slag i ansiktet på postmodernismens individualisme.

I dag er fienden usynlig, men den omgir oss slik at vi må holde avstand. Vi er i den eiendommelige situasjon at avstand er et uttrykk for nestekjærlighet.

Vi har savnet mye etter 12.mars. Det å treffe andre når vi vil, reise hvor vi vil, være på konserter og andre kulturarrangementer. Vi har savnet normale skoledager, fellesskapet på arbeidsplassen, treningssenteret og kinosalen. Og noen har mistet jobben, og savner naturlig nok den tryggheten den ga, både sosialt og økonomisk.

Likevel tenker jeg at det er noe mer, noe dypere som vi har savnet i år. Da tenker jeg på to grunnleggende forutsetninger for et godt liv: friheten og tryggheten.

Når landet stengte ned oppdaget vi både plutselig og gradvis at friheten ble tatt fra oss. Det vi tok for gitt og ikke tenkte særlig mye over, var det ikke lenger mulig å gjøre. Det tok tid før vi forsto at dette var helt nødvendig. Mange strittet naturlig imot når de ikke kunne dra til sin kjære fritidsbolig i påsken. Og mange planlagte feriereiser utenlands måtte avlyses til manges store fortvilelse. Gradvis måtte vi innse at det ikke var noen vei utenom.

Etter en stund kom utryggheten snikende. Samfunnet hadde gått i stå, og vi kunne ikke lenger ta noe for gitt. Smitten var overalt, usynlig og kunne smitte hvem som helst. Vi isolerte oss selv; det var tryggest både for meg og de andre. Sprit ble tilgjengelig alle steder, og håndvasken ble et nødvendig ritual for ikke å bringe smitte i hus. Meteren ble etter hvert en del av hverdagen, og uttrykte respekt både for egen og den andres helse.

Mens tap av frihet kanskje aller mest var ergerlig, kan tap av trygghet oppleves mer alvorlig. Hvis vi ikke har trygghet i livet, kan det gå på psyken løs. Og hvis tryggheten får snike seg inn i sinnet, kan den prege oss også når vi egentlig er trygge. Da kan vi bli innadvente, og livets avgrensning og forbehold får styre.

Hva har så alt dette ført til? Hvordan har vi levd med pandemien? Gjennom de ni månedene som har gått, har vi gradvis blitt tvunget til å tenke ikke bare på oss selv, men på hverandre. Vi måtte ta hensyn til fellesskapet, ikke bare i vårt nabolag og lokalsamfunn, men også til det store fellesskapet i landet og verden. For pandemien har vist oss det som mange smitteverneksperter har fortalt igjen og igjen: Ingen er trygge før alle er trygge. Dette er et problem som gjelder alle på hele kloden, og problemet er ikke løst fullt ut for meg, før det er løst for alle.

Austad mente i intervjuet at dette er et slag i ansiktet for individualismen. Jeg er enig hvis vi snakker om den individualismen som ikke tenker på den andre. Den individualismen som tar det for gitt at jeg kan gjøre hva jeg vil, uansett om det går ut over andre. Men nå har vi sett en annen form for individualisme; den individualisme som tar smittevernet på alvor. Den som sier at hvis hver enkelt av oss passer godt på og lever smittetrygt, vil vi samtidig utsette andre for mindre smittefare. Dette er en individualisme som har de andre i tankene, og den kan vi godt beholde.

Bibelen kan si oss noe både om friheten, tryggheten og fellesskapet. Her vil jeg avgrense meg til et ord fra profeten Jesaja som Israelsfolket fikk når de var i vansker:

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

(Jes 41,10)

I en tidligere oversettelse sto det «Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud». Er det noe vi kan ha kjent på i denne tiden, er det nettopp det å være rådvill. Men et godt feste i troen og Bibelens løfter, kan vi få lov å kjenne trygghet også når hverdagen er i ulage og frykt kan gripe oss.

God søndag