10. jan, 2021

Nyttårsrefleksjoner - En tid for alt

Dette er et uttrykk som vi bruker når livet tar en annen retning og får et annet innhold enn vi er vant til. Vi bruker det kanskje når vi innser at ungdomstida er over, og all den ungdommelige aktiviteten må tones ned. Vi kan bruke det når barna tar all vår tilgjengelige tid, eller vel så det. Vi kan bruke det når barna blir voksne og flytter ut fra hjemmet. Eller vi kan bruke det når vi innser at alderen og dens begrensende konsekvenser i ulik grad kommer, enten vi liker det eller ikke.

Men hvor kommer uttrykket fra? Jeg er ikke sikker, men det står i hvert fall i bibelen. I forkynneren fra kapittel 3, vers 1 leste jeg i romjula:

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: En tid til å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp…

Så fortsetter det med mange eksempler til ettertanke. Forskere regner med at Forkynneren ble skrevet en gang mellom år 450 og år 200 før Kristus. Det betyr antakelig at vi kan regne med at uttrykket «det er en tid for alt» har sitt opphav i bibelen. Og det blir fortsatt brukt etter minst 2220 år!

Uttrykket brukes gjerne ved livets overganger. Men hvordan lever vi med uttrykket som et faktum? Klarer vi å erkjenne at en epoke av livet tar slutt, og en annen begynner? Og klarer vi å erkjenne at dette livet en gang tar slutt, for deg og meg; for alle?

Når livet endres har vi tre muligheter: Å klamre seg til det som var, det kjente og kjære. Å bekymre seg for det som kommer, det ukjente. Eller å leve tydelig til stede i livet vi har nå, hvert øyeblikk med alle gledene og utfordringene som dagen i dag gir.

Det er mange som har kommentert dette dilemmaet på en klok måte:

«Det som kommer i morgen, må jeg faktisk tenke på i morgen» sa Torhild Brandsdal til desemberutgaven av Krf`medlemsblad. Hun sitter på Stortinget for Krf, og er alvorlig kreftsyk. Hun lever likevel midt i det pulserende livet på Stortinget. En annen var Farmen-presten Thor i sin preken på en fellesgudstjeneste romjulssøndag: «Ta lyset med deg der du er». Begge har sin løsning på det å være til stede, her og nå.  

I spalten Gud og hvermann i avisen Vårt land, kommenterer prest og forfatter Jostein Øhrum teksten fra Forkynneren på denne måten: «Det er lite som tapper krefter mer enn å ligge foran eller bak seg selv. Det er lite som stjeler oss bort fra øyeblikket som det å være opptatt av det som har vært eller det som kommer.» «Alt har sin tid. Gårsdagen har vært, morgendagen har ikke kommet enda. Gårsdagen har hatt sin tid, morgendagen har ennå ikke fått sin. Det er like bortkastet å høste et eple før det blir modent, som å vente til det blir råttent og faller tungt til jorden.»

Selv om det er et forslitt uttrykk, handler dette om å leve fullt og helt her og nå, oppmerksomt til stede i den dagen og det øyeblikket vi har. Selv om vi vet at dette er rett, kan vi ergre oss over eller henge oss opp i de dumhetene vi gjorde som førte oss på feil vei. Eller vi kan bekymre oss bort fra det livet vi har, i frykt for det som kan komme. Døden er kanskje det mest fryktinngydende. Lar vi fortidens dumheter eller fremtidens bekymringer dominere livet, flykter vi unna det livet vi har. Jeg har oppdaget at jeg har en slik form for tankeflukt bort fra det jeg har, og står midt oppe i. Det er verken lurt eller godt.

Gud gir oss noen redskaper som vi kan bruke mot dette. Han gir oss tilgivelse for det som var, hjelp når frykten kommer og håp for det som kan komme.

På et julekort for noen år siden, brukte jeg følgende formulering: «Erkjennelse er tilgivelsens mulighet». Tilgivelse har noen forutsetninger. Vi må ta inn over oss de dumhetene vi har gjort, og konsekvensene av dem. Vi blir anbefalt å be om tilgivelse overfor dem vi har gjort ondt mot. Og vi blir gitt tilgivelse og en ny start når vi erkjenner og ber om tilgivelse. Dumheter og vondt mot andre kalles synd, og jeg leste i desember at Gud mangler kunnskap om vår synd. Det innebærer at alt det dumme vi har gjort, erkjent og fått tilgitt, er helt og totalt glemt. For Gud er dette borte, fordi Jesus ved sin død på korset har slettet ut all vår skyld.

Engelens budskap om Jesu fødsel til gjeterne på marken starter med «Frykt ikke». Julebudskapet er derfor et budskap om at vi ikke trenger å være redde. For noen er frykt livsødeleggende, og mange av oss vil ha kjent på frykt for å bli syke i den pågående koronapandemien. Julen skulle derfor minne oss om at vi i troen kan finne en trygghet som demper frykt. Vi er alle preget av våre følelser, og de kommer og går. Men vi kan likevel holde fast på håpet og ikke la oss prege av frykten for det som skal komme.

Det er en tid for alt. La oss erkjenne at noe er tilbakelagt, og noe annet kommer. Vi kan øve oss i å leve her og nå, uten at vi lar oss ødelegge av bitterhet og anger for det dumme vi har gjort, eller frykt for det som kommer. For det er håp.

Godt, nytt år.