17. jan, 2021

Søndagsrefleksjoner - God nok

Til jul fikk jeg noe jeg ønsket meg; boka «Kongen forteller» av Harald Stanghelle. Jeg var spent på hva Kongen hadde å fortelle om mange forhold, fordi jeg hadde fanget opp noen av det på forhånd. Jeg ble ikke skuffet, og noen av hans refleksjoner kan nok dukke opp som Søndagsrefleksjon framover.

Kongen sier at han lenge har vært opptatt av barn og unges oppvekst-vilkår. Om det sier han:

«Det er mye fin ungdom, men de må jobbe så forferdelig mye for å nå opp.  Jeg har aldri forstått at det ikke er godt nok å være god nok. De aller fleste er gode nok hvis de er den de er. Det tror jeg vi har mistet av syne.»

Godt nok å være god nok, og det er du når du er den du er. Tenkt om vi alle kunne ha en slik holdning både til oss selv, og til våre medmennesker!

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn, men det kan se ut som om ingen er gode nok, hvis vi ikke er perfekte. Men hva er nå det? Sprek, slank, smart, skoleflink, glad og blid, rett hudfarge og opphav, perfekt kropp og mange venner? Er det dette vi lengter etter? Er det slike mål vi setter oss? Det kan sikkert være enda flere «krav» til det perfekte menneske, som liksom skal være godt nok.

Hva er det som har skapt et slikt menneskebilde? Mens det tidligere var reklamen som jeg tror i stor grad satte standarden for hvordan et menneske skulle se ut, tror jeg at sosiale medier i de siste årene har ført til at disse «kravene» har blitt allemannseie. Sosiale medier viser oss tilsynelatende en sannhet eller et menneskebilde på hvordan vi skal være. Det er bare et problem med dette; det vi ser på sosiale medier trenger ikke vise sannheten. Jeg tror dessverre det er mange glansbilder der ute. Og vi lurer oss selv til å tro at de er sanne. Moderne teknologi gir også mange muligheter til å lage til noe som ikke er virkeligheten, og de mulighetene tror jeg blir brukt. Hvorfor? Jo, for å vise et bilde av oss selv slik vi tror det er meningen at vi skal være.

Hvorfor kan vi ikke i stedet møte hverandre og oss selv med: «Du er god nok»? Gå på oppdagelsesreise i hverandres liv, og finne gode evner, kvaliteter og interessante tanker? Være mer på jakt etter indre kvaliteter, enn ytre tilsynelatende storhet? Spørre mer etter hva den andre har lyst til eller er opptatt av, heller enn å måle den andre utfra et «standard» utseende? Støtte den andre på veien til et meningsfullt liv, enn å kritisere for ikke å tilfredsstille «kravene»?

Kongen vår har sett det: at ungdommen må jobbe forferdelig mye for å nå opp til disse kravene. Jeg tenker at det er en stor fare for at dette skaper tapere. Og barn og ungdom som tidlige opplever seg som tapere, kan lett falle utenfor samfunnet. Da kan de senere bli tapere både i utdanning og arbeid. Da har vårt samfunns innbilte «standard» skapt tapere av fullverdige mennesker.

Kongen sier at det i de fleste tilfeller er godt nok å være seg selv. Jeg var så heldig å oppleve Kongens tale i Dronningparken 1.9.2016 i forbindelse med kongeparets 25 års jubileum som monarker. Der sa Kongen noe om nettopp det å være seg selv i form av de vi er. Han beskrev oss nordmenn og Norge på følgende måte:

«Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.»

«Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord. Norge er dere. Norge er oss.»

Dette er å inkludere, i stedet for å sette skiller. Dette er å få med alle, i stedet for å hevde «oss» og «dem». Dette er å omfavne forskjellighet, i stedet for å se på det som er annerledes som noe skummelt. Dette er ikke å sette opp en «normal» eller «standard» som alle mennesker skal passe inn i. Dette er raushet, og det trenger vi sårt.

Som kristne lærer vi at alle mennesker og alle levende skapninger er skapt av Gud. Det er uavhengig av utseende, legning, holdninger og tanker. Jeg tror det er meningen at vi som mennesker skal leve godt med hverandre, uten å sette opp bastante skiller mellom oss eller ha bestemte krav til hvordan vi skal være eller se ut. Dessverre har nok vi kristne i stedet satt opp skiller og grenser for hvem som er innenfor og utenfor, hvem som er med og hvem som ikke er med. Vi har dessverre latt skråsikkerheten få råde, og det blir jeg trist av å tenke på. Tenk om vi heller kunne la oss styre av medmenneskelighet, nestekjærlighet og positiv nysgjerrighet. Tenk om vi kunne spørre: «Hvem er du?», og følge interessant med på svaret. For vi tror jo at vi alle er skapt av den samme Gud. Da kunne vi skape en likeverdig dialog mellom fullverdige mennesker.

Kan det så være en vei bort fra disse kunstige kravene eller standardene? Kan vi lære oss noen knep for i større grad å akseptere oss selv og hverandre? Det ene er å ikke ta for gitt at alt det vi ser på sosiale medier er sant. Kanskje vi skulle tillate oss noen fridager fra mediene og bare møte hverandre slik vi er? Det andre kan være at vi øver oss i å ta fokus bort fra utseende, og over på mennesket. Det kan vi klare ved å bli kjent med nye mennesker. Da kan vi faktisk oppdage at det er flere enn meg som kan være opptatt av og slite med det samme. Det skaper fellesskap, og vi kan få oppleve at det vi først trodde om den andre, er helt feil. Vi oppdager at vi er medmennesker som har mye felles.

Paulus skriver i sitt andre brev til Korinterne:

«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig»

Jeg tror vi kan bruke dette også på våre relasjoner til hverandre: La oss oppdage det usynlige hos hverandre. Da oppdager vi hvor like vi er, uavhengig av utseende.

God søndag