21. feb, 2021
Den pågående koronapandemien har satt i sving et rikt utvalg av stemninger, følelser og opplevelser. Det har variert fra utrygghet, frykt med tilløp til panikk, resignasjon, takknemlighet, savn, begrensninger og ellers mange rare tanker. I ettertid ser jeg at noe av dette har vært overdrevet og til dels morsomt, men like fullt opplevd reelt i øyeblikket.
Da landet ble stengt ned 12.mars i fjor, satt vi lamslått tilbake. Det lå et tungt alvor over landet, og vi forsto det. Her gjaldt det å tenke seg om, følge smittevernrådene og bruke fornuften. Men panikken lå ikke langt unna. En slik usynlig fiende som viruset er, vet vi aldri hvor befinner seg. Og uansett hvor nøye vi er med å følge smittevernrådene, kan vi aldri føle oss helt trygge. Utryggheten kunne i perioder fylle sinnet, og prege hverdagen.
Frykt og utrygghet førte til at jeg ble usedvanlig observant på egne småplager. Litt hoste, følelse av å være litt varm i kroppen, usikker på om maten smakte som før, slo inn i tankene. Kan det være covid-19? Når jeg tenker tilbake, har jeg minst tre ganger vært helt sikker på at jeg har vært smittet, for så å merke at det var jo ingen ting. Jeg er vanligvis ikke hypokonder, men denne gangen var jeg i nærheten. Nå kan jeg le av det, men det opplevdes ikke godt.
Den samme utryggheten gjorde seg gjeldende når jeg fra begynnelsen skulle i butikken for å handle mat. Handlelista ble lagt opp i samme rekkefølge som varene sto i butikken. Jeg ville slippe å virre rundt for å finne det jeg trengte, tenkte jeg. Jeg gikk da selvfølgelig heller ikke i andre butikker enn den jeg var vant til, og jeg gikk bare når jeg regnet med at det var lite folk. Inne i butikken veik jeg unna de som rota rundt og ikke så seg for. Jeg ble irritert, mest fordi jeg var redd, men prøvde ikke å vise det altfor tydelig. Engangshanskene ble tatt på, og kastet i søpla på vei ut av butikken. Jeg ville ikke ha smitte hjem. Og vel hjemme vasket jeg likevel hendene grundig. Med tiden har jeg roet meg litt ned, men jeg spriter hender og handler fortsatt hovedsakelig bare i de periodene det er lite folk.
Frykt og utrygghet snek seg inn ikke bare fra starten. Etter sommeren trodde vi det hele var over, men den gang ei. Alvoret fra regjeringens pressekonferanser bare økte utover høsten jo nærmere jul vi kom. Og den vanlige julefeiringen kunne vi se lenge etter. Våre helsemyndigheter var alvorlig bekymret over den smitterisikoen det kunne innebære at mange reiste hjem til jul, samtidig. Og at mange feiret i de vanlige, store familieselskapene. Det ble en redusert og dempet julefeiring, uten kirkegang og andre langvarige tradisjoner. Panikken for konsekvensene lå på lur.
Etter jul pustet vi lettet ut. Så kom en ny nedstengning, delvis som en konsekvens av julefeiringen, og delvis på grunn av at viruset hadde mutert til mer smittsomme varianter. Nå ble enkelte kommuner og områder stengt ned; grensene også. Og vi har nok en gang grunn til å være bekymret. Akkurat nå står vinterferien for tur. Vi får lov å dra på hytta, men må huska å ta med oss smittevernvanene hjemmefra. Midt i det hele sier også vår alles kjære Nakstad at mars og april kan bli de verste månedene under hele pandemien. Skal dette aldri ta slutt?
Jeg merket at det ikke er godt å leve med utrygghet, frykt og panikk. Stadige nye påfyll av dramatiske nyheter på kontinuerlige nyhetssendinger gjennom hele dagen, ga for mye næring til utryggheten. Den kunne sette seg i kroppen, fylle tankene og føre til at livsutfoldelsen ble begrenset til et minimum, av frykt for smitte.
Etter hvert ble det for mye. Jeg tillot meg gradvis å snakke litt fornuft til meg selv. Med god avstand, og med fortsatt å sprite hender og handle på tidspunkt med få folk, begynte livet å normalisere seg. Fornuften tok mer og mer over, og jeg skjermet meg litt fra noen av nyhetene. Jeg fant ut at jeg ikke trengte å vite om all elendigheten, bare jeg fulgte med på den lokale utviklingen. Nå registrerer jeg mer og mer at dette har blitt en vane, ikke basert på utrygghet og frykt, men på fornuft, vilje og omsorg både for meg selv og andre.
Men denne perioden har ikke vært uten gleder og av og til morsomheter. Etter at jeg hadde definert hvem som var mine nærmeste (eller kohort som det visstnok heter), har vi vært mye sammen, nesten som vanlig. Det har blitt en god vane å komme seg ut hver dag, uansett vær. Mange har gjort det samme, og sjelden har jeg sett så mange mennesker av alle slag ute på tur. Uteprat har også blitt en god vane, der vi på behørig avstand får en god samtale om løst og fast. Vi har blitt gode til å hilse på hverandre, og gi hverandre noen ord og et smil både langs veien og i butikken.
Hjemmekontor og nettmøter har også blitt et vanlig fenomen. Som pensjonist slipper jeg det første, men nettmøter har blitt vanlig også i frivillig styrearbeid. Og det er en opplevelse i seg selv. Mange sliter med å finne rett stilling for pc, nettbrett eller mobil. Bildet hopper og spretter og gjør oss andre helt svimle før de lander et sted og det hele stabiliserer seg. I prosessen er det mange nødrop om at de ikke finner knappen for kamera eller bilde av de andre. Og du verden så mye interessant det er å se på veggene til folk og ellers det som skjer i bakgrunnen! Det kan være bilder, mer eller mindre rotete bokhyller og dører inn til andre rom. Vi har fått et sjeldent innblikk i hjemmenes møblering, og vi blir litt bedre kjent gjennom det. Det er også utrolig mange lyder på nettmøter! For mange tenker nok ikke på at alt høres; både fjerne rop, skraping med stoler, en kaffekopp som slår i bordplata; ja i det hele tatt et interessant lydbilde. For ikke å snakke om belysning. Det ser ut til å herske en oppfatning at det er viktig å ha lys i bakgrunnen der den enkelte sitter. Da ser vi bakgrunnen godt, men ansiktet i forgrunnen blir liggende i skyggen. Den vi har møte med er helt i skyggeland.
Midt i alt dette kan jeg savne det livet vi levde før; det som var normalt. Jeg savner spontaniteten. Det å kunne stikke innom i døra, det å invitere til en kaffekopp og det å dra på kortere eller lengre turer. Jeg savner rett og slett noe av friheten. Fornuften godt assistert av litt utrygghet, setter sine effektive grenser. Det ender hver gang med at jeg snakker litt fornuft med meg selv: Jeg må holde ut en stund til, satse på at vaksinen snart kommer også til meg, og se lysere tider i møte.
Jeg oppfatter meg selv som et hovedsakelig trygt menneske. Jeg tar sjelden alle mulige slags forbehold i forhold til ting jeg ønsker å gjøre. Jeg liker nok friheten som et liv med god helse kan gi, og det er jeg takknemlig for. Denne perioden på snart ett år, har derfor vært uvant. Men jeg har lært at det ikke er lurt å la utrygghet, frykt og negativ informasjon få overtaket.
God søndag
Nyeste kommentarer
01.11 | 21:56
Guds farshjerte, er stort og varmt. Dette fikk du frem på en god måte, Per Arne. Godt skrevet.
24.08 | 04:52
Jeg er glad for å komme med denne kommentaren, min kone og jeg er nå lykkelig sammen igjen. Jeg må si det var uanstrengt gjort! Innen 48 timer forlot min kone meg for et år siden. med mitt ene barn Jo
25.03 | 13:22
Så flott ! Jesus lever blant folk flest, mer enn vi tror! Takk for korset!
11.10 | 13:24
mobile