7. mar, 2021

Søndagsrefleksjoner - håp om en fremtid

Det er nok av ting nå som kan framkalle vårt mismot, vår hjelpeløshet og kanskje vår håpløshet. Den tilsynelatende evigvarende pandemien er en ting. Den overhengende klimakrisen er en annen. I tillegg kommer de vanlige uforutsette ulykkene i trafikken og alvorlige sykdommer som ikke kan kureres. Hvordan skal vi forholde oss til alt dette? Hvordan er det likevel mulig å leve i et håp og med en fremtid?

Tiden fram til påske kaller vi i kirken for fastetiden. Tidligere biskop Per Arne Dahl hadde en flott to siders artikkel om dette i Klassekampen lørdag 20.2.21. Han skriver at kirken over mange hundre år har vektlagt forsakelse og forpliktelse i denne tiden. Og pandemien har påført oss en ufrivillig faste og en påtvungen forsakelse, så det vet vi nå litt om. Men hva med forpliktelsen? Her har kirken holdt fram tre bibelske prinsipper: faste, bønn og almisser. Fasteperspektivet med mindre mat har tapt seg i vårt samfunn, men da er det desto viktigere å fastholde bønn, fordypning, stillhet og almisser. Og refleksjonene i denne spalten er ment å være en fordypning, noen langsomme tanker på det vi fortsatt kaller en helligdag. Dahl  avslutter artikkelen med å skrive: «Fasten forbyr motløs resignasjon og å være seg selv nok, og inviterer i stedet til en håpefull resignering av livet vårt til eget og andres beste». Resignering her er i betydningen å signere på nytt, ikke resignere 😊

I år skulle jeg på vinterferie på hytta noen dager. Hva med å gjøre disse dagene til en markering av fastetiden? Hva ville jeg i så fall bruke tiden til? Jeg bestemte meg for å ta opp igjen tråden fra tidligere ved å fullføre lesingen av to bøker: «Gud & miljøet» av Kjell Arne Norum og «Derfor sørger jorden» av Peter Halldorf. Dere aner sikkert at da blir temaet de utfordringene som knytter seg til klima, miljø og naturtap.

Jeg har lenge hatt et ønske om i større grad kjenne på tilhørighet til skaperverket. Virkelig få kjenne at jeg som en levende skapning hører til i, og er en del av den samme skapelsen som andre mennesker, naturen, dyrene, insektene, fuglene, blomstene, trærne, havene og fjellene. For det er kanskje det vi trenger; en ny måte å tenke på? En ny måte å forholde oss til at vi hører sammen? En ny måte å ta hensyn til hverandre og forplikte oss overfor hverandre? Og kan den kristne tankegangen og den kristne tro være til hjelp?

Jeg er redd vi har betraktet jorden og dens ressurser som en ting, noe vi kan forsyne oss fritt av. Tidlig i bibelen står det noe om at vi skal «herske over jorden» og «Vær fruktbare, og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!». Dette har vi tatt bokstavelig, og vi har blitt en konsument av skaperverket. Men vi har glemt en ting: Hele skapelsen er fra Guds hånd. Gjennom å betrakte jordens ressurser som ting vi kan forsyne oss av, har vi satt oss selv i Guds sted. Vi har ikke sett oss som en del av naturen, men som herskere over den. Og kapitalismens vekstmantra har nå ført til at vi er ved jordens og naturens tålegrense. I en forskningsrapport går det fram at det som trengs nå er en ny «ydmykhet som gir seg uttrykk i en radikal omlegging av livsførsel» Dette «utfordrer selve grunnlaget for en samfunnsstruktur der vinning, vekst og markedstilpasning har blitt den eneste rettesnoren for velstand». (Halldorf s30-31).

Klimakrise, miljøkrise, mer uregjerlig vær, stigning i havnivå, raskt smeltende is på polene osv. osv. Krisesnakk omringer oss på alle kanter. Det er så overveldende at det er vanskelig å ta inn over seg. Da er det lett å finne noen gode unnskyldninger. «Hva kan vel jeg gjøre? Den teknologiske utviklingen vil ordne det hele. Det er sikkert ikke så galt som ekspertene vil ha det til». Alt dette gjør at vi fortsetter som før, selv om vi innerst inne vet at noe må gjøres. Vi har egentlig erkjent at det må forandringer til; vi vet bare ikke hvor vi skal begynne.

Men det er håp. Ved å innta en ny holdning av ydmykhet og omsorg overfor våre medmennesker og hele vår natur, kan handlingene våre bli mer bærekraftige. Ved å erkjenne at det er grenser for min frihet, når den går ut over andre og skaperverket, kan vi finne andre gleder i å leve enklere, ærligere og bedre både for oss selv og det skaperverket vi er del av.

Og det er nok av konkrete utfordringer å gripe fatt i. Er byggingen av fire felts motorvei så nødvendig at den rettferdiggjør det naturtapet som den vil føre til? Er det ikke bedre å kjøre mindre, og utbedre den veien vi har for i størst mulig grad å unngå trafikkulykker? Er det egentlig nødvendig å reise til Syden to ganger i året, når vi vet at flyturen fører til mer ødeleggelse av klima og natur? Kan vi redusere arbeidsreiser nå når vi ser at nettmøter fungerer greit, i hvert fall med folk vi kjenner fra før? Trenger vi å kjøpe nye klær, når vi har skapet fullt? Kan vi ikke bruke de fortsatt, kanskje på en annen måte?

Vi kan finne håp i bibelen, her fra profeten Jeremia: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vi gi dere fremtid og håp». (Jer. 29,11)

Fortsatt god søndag.