14. mar, 2021

Søndagsrefleksjoner - Likestilling og mangfold

Det er kanskje en litt rar kombinasjon i tittelen, men likevel. For jeg tror det er en sammenheng. Hvorfor har det vært så vanskelig opp gjennom tiden å akseptere at kvinner og menn er likestilt? Og hvorfor er det fortsatt en stor debatt om innvandring og konsekvensene av mangfold, og Norge som et flerkulturelt samfunn? Jeg tror årsaken ligger i at noen føler seg truet. Deres makt, posisjon og samfunnsforståelse blir satt under press, og truer med å bli endret. Likestilling og innvandring truer den vante fortellingen om hvordan ting er. Jeg tror menn lenge har følt seg truet av kvinners frigjøring, og etnisk norske har følt seg, og føler seg kanskje fortsatt, truet av stadig flere innvandrere. For begge gruppene; kvinner og innvandrere er deres krav ikke annet enn at de ønsker å bli respektert fullt ut som mennesker. Og det «kravet» skulle det egentlig ikke være nødvendig å fremme; det skulle være en selvfølge.

Hvor har så ideen kommet fra om at kvinnen skulle være mannen underordnet, eller være mindre verd enn mannen? Jeg er redd en av kildene kan være bibelen. Mange kvinner har vært i harnisk over skapelsesberetningen om at mannen skulle være skapt først, og så kvinnen av mannens ribbein. Videre at mannen skulle være kvinnens hode, og hun skulle underordne seg mannen. Dette har skapt mye harme, og har både blitt brukt og misbrukt av menn opp gjennom historien.

Men også på dette området kan bibelen virke motstridende. For det er også en annen skapelsesberetning der det står: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem». I denne beretningen ble de begge inkludert i Guds bilde, og de er begge skapt samtidig. «Dei er likestilte» som Alf Kjell Walgermo skriver i sin utmerkede artikkel om Bibelsk kvinnekamp i klassekampen lørdag 6.3.21.

Personlig tenker jeg ikke så mye på om det er en kvinne eller en mann som bekler en sentral stilling i det private eller offentlige, eller innehar sentrale og synlige posisjoner. Jeg stoler på at den best kvalifiserte innehar de rette stillingene, uansett kjønn. I disse koronatider har vi i hvert fall utmerkede eksempler på begge kjønn i Regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Så hvorfor skulle kjønn bety noe i det hele tatt?

Så må jeg også si at jo, jeg tror det er forskjell på kvinne og mann. Jeg har lyst til å illustrere det med et eksempel fra lunsjpausen i en jobb jeg hadde. Der var det en kvinnelig kollega som øste seg opp over noe som visstnok var forferdelig. Hun la mye følelser i det. Da sa en mannlig kollega: «Er det nødvendig å legge så mye følelser i det bestandig! Kan vi ikke legge de bort litt?». «Legge de bort!», svarte hun. «De er jo der hele tiden!». Selv om det er risikabelt, har jeg lyst til å komme med en liten tese. Mens kvinner ofte går inn i en diskusjon eller en situasjon med hele seg og hele sitt følelsesregister, er menn i større grad i stand til å fokusere på noe, gjerne det saklige, og la resten ligge; i hvert fall i øyeblikket. Så må jeg skynde meg å si at det her helt sikkert finnes alle avskygninger hos begge kjønn.

Til sist en personlig historie. I vår familie tror jeg vi har hatt et likestillingsprosjekt helt fra starten, i hvert fall når det gjelder ansvaret for barna. I 1982 fikk vi vår første. Fordi hun og hennes to brødre alle var adoptert, stilte vi likt som foreldre. Vi tok likt ansvar for å skifte bleier, vaske klær, trille vogn, kose og gi melk på flaske. Og vi hadde fleksible arbeidsgivere som gjorde det mulig for en av oss til alltid å være hjemme fra starten. Det var en god opplevelse. Etter hvert som eldstejenta lærte seg å lese og ikke minst synge, kan vi kanskje si at hun dro det med likestilling litt vel langt. Før jul var Julekveldsvisa til Prøysen populær. I hennes versjon ble det: «..når far hass sto og stelt`n og mor hass sto og lo».

Selv om det var naturlig for oss, var det nok litt rart for andre. Det var noen lange blikk fra nabofruene i rekkehuset når jeg hengte ut klær til tørk. Og det var en samtale fra nabosandkassa som nok ikke var ment for meg. De to mødrene var skjønt enige om at de var drittlei når mannen alltid kom for sent hjem til middag. Maten ble jo kald! Det var et interessant innblikk i mødrenes verden. Jeg fikk høre etterpå at de hadde vurdert å invitere meg på kaffe, men ikke våget på grunn av det andre kunne si. Ja, ja, tidene forandrer seg. Men jeg er takknemlig for muligheten jeg fikk til likestilt barneomsorg.

Er kvinnene nå ferdig likestilt, og innvandrerne fullt akseptert og integrert? Nei, det mangler fortsatt å endre holdninger, for de stikker dypt. Og det mangler fortsatt å erkjenne at forholdene endrer seg, og at gamle sannheter ikke lenger er like sanne. Målet blir da kanskje at vi klarer å være mest mulig kjønnsnøytrale og fargeblinde? For i stedet for å kjempe imot, må vi heller applaudere et likestilt og mangfoldig samfunn.

God søndag