21. mar, 2021

Søndagsrefleksjoner - Som deg selv

Refleksjonen denne søndagen tar utgangspunkt i et av de sentrale bibelsitatene om nestekjærlighet: «Du skal elske din neste som deg selv». Sitatet vil være kjent for mange, men hva betyr det egentlig, helt konkret?

Allerede i innledningen kan vi møte motstand. For det ser ut til at dette fremstilles som en plikt: «Du skal..». Dessuten står det rett etter et annet bud: «Du skal elske din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand» (Matt 22,37). Plikter og bud liker vi i utgangspunktet ikke. Men hva er nå et bud? Vi vet at Moses fikk de ti bud. De var ment som rettledning for et godt liv for mennesker. De var derfor ikke gitt som en sur plikt, men som en rettesnor og en beskyttelse. Og de står seg godt i dag også. Mange av de opprinnelige budene er for lengst innarbeidet i norsk lov.

Hvordan er det med budene i dag? Er de ytre gjerninger som kristne må utføre for å beholde frelsen, eller regler og tvangstrøyer for å være god nok? Begrenser de oss, eller åpner de opp for noe nytt? Jeg tenker at det å holde seg til Guds bud, ikke primært er ytre gjerninger, men et resultat av indre tro og motivasjon. For det skjer noe når vi åpner opp for Guds kjærlighet til oss. Da er det mye enklere å holde seg til Guds rettledning for oss. Da blir ikke budene en plikt, men et gjensvar til den Gud som vil oss vel.

Så var det ordet «elske». Det norske språket er begrenset her. Mange vil nok assosiere ordet med den seksuelle kjærligheten mellom mennesker. Men kjærlighet her er «agape», den oppofrende og betingelsesløse kjærligheten mellom mennesker. Den kjærligheten som sier «God dag. Hvordan står det til?». Den kjærligheten som gir et smil i forbifarten i køen i butikken eller på byen. Den kjærligheten som sier: «Du var så fin i dag. Er det noe spesielt som skjer?». Den kjærligheten som inkluderer i flokken den eleven som står litt utenfor, inviterer med den som sjelden blir invitert, og åpner hjemmet for de som sjelden får komme på besøk. Og det er den kjærligheten som tar en telefon til noen som det er lenge siden du har sett.

Det er denne kjærligheten som Paulus beskriver som tålmodig, velvillig, som ikke misunner eller skryter, ikke er hovmodig eller krenkende, ikke søker sitt eget eller er oppfarende, ikke gleder seg over urett, men gleder seg over sannhet. Og dette er den kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Dette er den kjærligheten som vi trenger ekstra nå, når vi er bedt om å holde ut litt til med avstand og enda en stund ha minst mulig kontakt med andre.

Så er vi kommet fram til overskriften. For vi skal elske andre «som oss selv». Men skal vi elske oss selv? Er ikke det egoisme, selvdigging og hovmod? Hvor er ydmykheten? Vi i den eldre generasjon vil kanskje kjenne igjen disse tankene fra ulike kristelige miljøer. Men jeg mener at disse tankene er ikke uten videre sunne tanker.

Jeg har lyst til å snu på det. For hvis vi tror at vi er Guds skaperverk, tror vi vel også på det som står om at Gud var fornøyd med det han hadde skapt? Det at Gud skapte oss «i sitt bilde» må vel bety at han liker det han ser i oss? Hvis det er tilfellet, hvorfor skal vi da snakke ned det Gud setter høyt? Hvorfor skal vi rakke ned på det Gud setter pris på? Jeg tenker at det å elske seg selv, er åpne opp for Guds kjærlighet til meg. Det er å snakke godt til seg selv. Å elske seg selv er ikke å kritisere, men å akseptere. Å elske seg selv, er å ta innover seg at Gud liker det han har skapt, dvs. meg og alle andre mennesker.

Mange sliter med selvfølelsen, særlig unge hører vi. Hvorfor har det blitt slik? Jeg tror det er skapt et bilde i samfunnet om det perfekte mennesket med all verdens muligheter, ikke minst i sosiale medier. Et bilde som det er umulig å oppnå. Det er satt en standard som om vi er verdensmestre alle sammen. Vi sammenligner oss med noe som er forbeholdt de få. Vi har helt glemt det som Per Fugelli er så opptatt av; nokpunktet og at vi er medfødt feilvare alle sammen. Og denne feilvaren er elsket av Gud, slik den er. Det betyr ikke at vi kan blåse i alt, og fortsette som før. Nei, det betyr at alle mennesker har i seg et potensiale til utvikling. Men da må vi finne ut mer om hvem vi er, kjenne etter hva vi er interessert i, og gå den veien som våre evner og muligheter tilsier. På den veien kan vi snakke med Gud, og sammenligne oss med oss selv. Da ser vi fremgangen og utviklingen, og blir motivert til mer av det samme.

Bibelen lærer oss altså at først kom kjærligheten til oss fra Gud. Det feirer vi særlig i påsken når vi minnes hva Jesus gjorde for oss på korset, og i oppstandelsen. Når vi har tatt dette inn over oss, oppfordres vi til å gi denne kjærligheten tilbake til Gud. Det gjør vi ved å bruke tid til å lese i bibelen, be, delta i fellesskapet med andre som tror og ta imot nattverden. Vi oppfordres også til å være glad i oss selv, men aldri slik at vi glemmer de som er rundt oss. Vår egenkjærlighet er basert på Guds kjærlighet til oss, og kjærligheten til våre medmennesker er ikke mindre enn gjenspeiling av denne kjærligheten.

God søndag