11. apr, 2021

Søndagsrefleksjoner - Ute av bruk

I dag skal det handle om min egen stand; pensjonistens. Veien inn i pensjonisttilværelsen, og veien videre her, har vært mangesidig. Mange spørsmål og utfordringer har kommet og gått, både av eksistensiell og til dels mer morsom karakter. For det er ikke bare kjekt å erkjenne at alderen kommer, og derav det uunngåelige forfallet.

Først en kommentar som kom tidlig: «Du holder deg jammen godt». Så vidt jeg har registrert sies det ikke til andre enn gamle. Du sier ikke det til en ungdom eller en person midt i livet. Å holde seg godt; hva slags kommentar er det? Det er en kommentar som tar utgangspunkt i det motsatte, nemlig at vi som pensjonister skulle falere ganske fort. Kommentaren er sikkert positivt ment, men det plasserer mottakeren uvegerlig i gruppen for eldre og skrøpelige. Jeg likte ikke kommentaren ved inngangen til pensjonisttilværelsen, og jeg liker den fortsatt ikke. Men det skyldes kanskje at jeg ikke ser på meg selv som spesielt gammel?

Hva er så den konkrete bakgrunnen for at jeg tar opp dette temaet? En artikkel i avisen Vårt Land 18.3.21 satte i gang noen tanker. Den var om Åsmund Bjørnstad som nettopp hadde fylt 70 år. Han gir ut dikt. Den siste samlingen «Konfirmasjon til alderdommen» har undertittelen Dikt for eldre. Han bruker diktene til å orientere seg i en ny livssituasjon, sier han. For «det er en stor overgang å bli overlatt til et fritidsliv». Mens konfirmasjonen for ungdom forbereder deg til en ny livsfase som voksne, er det ingen refleksjon i det hele tatt ved overgang til alderdommen, sier han videre. ´Ingen refleksjon´; det fikk jeg lyst til å gjøre noe med.

Tilbake til tittelen. For det er et faktum at vi som pensjonister i stor grad er «ute av bruk» for det samfunnet vi lever i. Ja, vi kan være ektefelle, foreldre og besteforeldre og slikt sett ha en meningsfull privat oppgave. Ja, vi kan engasjere oss i ideell virksomhet, foreninger og andre aktiviteter. Og mange gjør en stor jobb der. Men samfunnet forventer ikke noe av oss. Vi har liksom gjort vårt, og fortjener visstnok fred og ro. Men et slikt syn ser bort fra de mange friske pensjonistene som fortsatt har krefter og lyst til å yte noe. Det overser at mennesker har behov for å kjenne seg nyttige til noe, hele livet. «For det å ikke være til nytte vil være ydmykende for oss alle», sier Bjørnstad. Behovet å være til nytte tar ikke slutt når vi forlater arbeidslivet.

En hverdag uten forpliktelser kan kjennes godt etter et langt arbeidsliv. Jeg lagde meg et motto fra starten: «Jeg sover til jeg våkner, og tar dagen langsomt i bruk». Det kjentes godt, men jeg merket raskt at det også kan føre til tidsfordriv. Særlig for oss som har vært vant til et aktivt liv med mange baller i lufta, kan denne overgangen være brutal. Bjørnstad sier det direkte: «Monotonien må nærmest stimulere til demens». For min del så jeg det i tide, og sa derfor ja til å være med i politisk arbeid. Det ble «jobben» som ble videreført den dagen jeg ble pensjonist, og derfor gjorde overgangen litt mykere.

Så er det likevel noen fakta om det å eldes som ingen av oss kommer unna. Vi kan kjenne på avmakta når vi merker at vi orker mindre. Vi må erkjenne at horisonten rykker nærmere. Vi ser at jevnaldrende blir alvorlig syke og dør. Men det blir livsfornektende og helt feil å fokusere for mye på slutten. Det ødelegger det vi har igjen av livet, det ødelegger livsgleden, og det kan bli svært plagsomt for våre nærmeste. Svaret er å fokusere på den dagen vi har, med alt hva den inneholder. Men også det kan være lettere sagt enn gjort.

Hva er det da som kan gi mening i tilværelsen som pensjonist? Mange pensjonister stiller opp for familien, særlig barnebarna. Og ja, det er både veldig kjekt og flott å være sammen med barn og unge, se deres utvikling og bidra litt til at de som skal overta etter oss, får det litt bedre. Andre fortsetter et engasjement i frivillig arbeid, og har mye glede av det.

Men det gjenstår likevel ett hovedspørsmål: Hva vil samfunnet med pensjonistene? Er vi avgrenset til en uunngåelig utgiftspost på NAV sitt budsjett, eller kunne vi brukes til noe? Kunne vi slippe den påtrengende følelsen av å være ute av bruk? Jeg skulle ønske meg flere ting, men jeg er likevel mest opptatt av pensjonistenes status og stilling i samfunnet. For vår kompetanse tar ikke slutt, den dagen vi går ut fra jobben for godt. Kompetansen trenger bare litt oppdatering. Klokskapen og visdommen som forhåpentlig vokser med alderen, tar definitivt heller ikke slutt. Vi kan fortsatt jobbe; ikke like raskt som før, men klokere, som en sa. Personlig merker jeg at oversikten og sammenhengene blir klarere jo eldre jeg blir. Det er enklere å sette det som skjer inn i en sammenheng, og nytten av det skal ikke undervurderes.

Jeg tror landet går glipp av mye klokskap og visdom ved å ikke engasjere pensjonistene. Men hvordan gjør vi det? Ved å lage arenaer der vi kunne komme til nytte. Det kunne være Senioruniversitet som finnes noen steder. Det kunne være uformelle arenaer der vi kunne ta opp ulike tema, og gi råd til de yngre. For det handler nok mest av alt å bli lyttet til. Av og til misunner jeg folk fra andre kulturer, der de eldres klokskap og visdom settes høyt. Og der familie betyr mye mer enn våre tradisjoner tilsier. Hos oss er målet at alle skal klare seg selv. Har vi blitt så opptatt av dette, at vi glemmer de rundt oss, også de eldre? For jeg tror at våre vestlige samfunn blir fattigere, og mister erfaringens klokskap hvis ikke de eldre tas med på råd på en annen måte enn nå.

God søndag.